Et farvel til politikken

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Helseminister Bjarne Håkon Hanssen har meddelt at han sier nei til gjenvalg som stortingsrepresentant. Han fortsetter som statsråd, men uansett innebærer beslutningen at Hanssen ikke lenger tilhører Arbeiderpartiets framtidige lederskap. Mange i partiet har fryktet at Bjarne Håkon Hanssen ville ta en slik avgjørelse, også statsminister Jens Stoltenberg. Hanssen har vært en av Stoltenbergs fortrolige.

Også vi beklager Hanssens valg. Dels fordi han er en politiker av et visst format, tidvis med en betydelig grad av åpenhet, raushet og evne til å kommunisere vanskelige saker. Dette er egenskaper som også ville kommet godt med om partiet må gå i opposisjon i fire år. Den viktigste grunnen til at Hanssens avgang er et dårlig signal, er likevel at beslutningen føyer seg inn i en tendens der relativt unge politikere sier nei til en tilværelse på Stortinget. Tidligere har dette rammet Høyre med stor tyngde. Nå er det Ap som får problemet. På kort tid har framtredende politikere som Sylvia Brustad, Olav Akselsen og Karita Bekkemellem kastet kortene og valgt en annen framtid enn den som tilbys på Løvebakken.

Bak beslutninger av denne typen finnes det selvfølgelig ulike personlige forhold og motiver. Over tid synes det likevel å være en tendens til at en plass på Stortinget har fallende status. For en del vil nok en årslønn på drøyt 600 000 oppleves som nokså gjerrig hvis en samtidig tvinges til å oppgi en alternativ yrkeskarriere. Viktigere er nok de endringer vi ser i familielivet som følge av likestilling og en ny mannsrolle. Det oppleves som utilfredsstillende å ofre barn og familie på politikkens alter. Tendensen forsterkes av at Stortinget de siste tiåra har gitt fra seg makt til markedet, rettsvesenet og byråkratiet. Hvis denne svekkelsen av folkestyret fortsetter, vil vi miste flere dyktige politikere og rekruttere færre i framtida.