Et folk delt av grenser

For de fleste av de anslagsvis 15-20 millioner kurderne i Tyrkia og i nabolandene kommer ikke dødsdommen over Abdullah Öcalan som noe uventet nederlag, bare som en ny bitter pille i en sørgelig historie. Spørsmålet er snarere om de har verre tilbakeslag i vente. Ultra-nasjonalistene i Tyrkia, som er med i regjeringen, og militære krefter ser dommen som et utgangspunkt for å ta et endelig og knusende oppgjør med de opprørske kurderne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den overdøvende jubelen i Tyrkia etter dommen er ikke bare en hevntørst som slukkes, men den uttrykker også en nasjonal rus hvor man tror PKK-geriljaen er knust og kurder-problemet er løst. Det er å feire seieren før det virkelige slaget har stått. Anført av sine militære ledere har mange tyrkere latt seg forlede til å tro at landet har et reint terroristisk problem i sørøst, ikke et politisk, kulturelt og befolkningsmessig stridsspørsmål.

Kurdistans Arbeiderparti (PKK) har ført geriljakrig i fjellene sørøst i Tyrkia fra 1984. Og den tyrkiske hæren har svart med å brenne ned og drive hele landsbyer på flukt. Det er en blodig historie med antakelig over 30.000 drepte. Kurdernes ledere er fengslet, deres partier forbudt. Kurdisk språk er forbudt i undervisning, kringkasting og publikasjoner.

Men det finnes altså 15-20 millioner kurdere, og mer enn halvparten av disse innenfor Tyrkias grenser. Om Öcalan blir hengt, eller til og med om PKK går til grunne, krever de å få dyrke sin kultur og egenart. Om de ikke får sin egen stat, så vil de ha et visst sjølstyre. Uten at de kommes i møte politisk, vil opprøret fortsette i gamle eller nye former.

Kurderne bodde i fjellriket rundt Ararat før tyrkerne kom ridende til Lilleasia og grunnla Det Osmanske Riket. Tyrkia, som ble grunnlagt i 1923, er en ganske ny stat for dem. Under det flernasjonale Osmanske Riket, var de et blant mange folkeslag. Men etter 1. Verdenskrig kom det nasjonale grenser som ennå skiller dem. Nå bor 4 millioner i Iran, 4 millioner i Irak, 1 million i Syria og 12 millioner i Tyrkia, alt ifølge usikre anslag.

Kurderne fikk løfte om et uavhengig Kurdistan av de seierrike Vestmaktene i Sévres-avtalen i 1920, men kurdernes drøm ble etterpå ofret. Kurderne har aldri greid å samle seg om noe politisk program, og de notorisk splittede gruppene har tidvis latt seg bruke av regimene der de bor for så å få brutal undertrykkelse til takk.

Historiens bitre ironi er tosidig når dommen over Öcalan faller i skyggen av dramaet i Kosovo. Tyrkia slipper trolig billigere unna kritikken fra Vesten, mens kurderne må lide fordi andre lider mer spektakulært på fjernsynsskjermene. Men tyrkerne er nettopp blant ofrene for etnisk rensing på Balkan. Muslimene i Bosnia og albanerne i Kosovo kalles foraktelig for «tyrkere» av serbiske nasjonalister, fordi de regnes som etterlevninger fra Det Osmanske Riket. Det store tyrkiske mindretallet i Bulgaria ble brutalt jagd ut av landet da demokratiet kom dit i 1990 av samme «etniske» grunn.

Lik tyrkerne og «tyrkerne» som satt igjen på Balkan i ruinene fra Det Osmanske Riket, der sitter nå kurderne i sine ville fjell og ser mot toppen av Ararat i ruinene av det store riket som forsvant for å bli delt opp i nye stater, tvers gjennom deres land fra uminnelige tider.