Et fragmentert, regionalt folk?

Den fragmenterte staten har en motsats: regionenes framvekst. Blir det konklusjonen på Maktutredningen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Makt- og demokratiutredningen går mot slutten. Konklusjon: Norge går fra en enhetlig segmentert til en fragmentert stat. Hvilke konsekvenser har det for folket - og nasjonen? Nylig stilte professor Bernt Hagtvet spørsmålet: «Hvem er folket, Demos?» Det fortjener debatt. Mannskor har nettopp sunget 17. mai «Hurra for mitt brave, mitt kraftige FOLK!». I nasjonalromantikkens tradisjon og ånd. Men passer myten om ett, norsk FOLK inn i den fragmenterte stat? Neppe. Styringsformene fra 1814, 1837 og 1905 er modne for reformer tilpasset nye befolknings- og bosettingsmønstre. Hvilke virkelighetsoppfatninger må endres sentralt med demografien? Og hva skjer i den fragmenterte stat?

Til by fra land?

Hagtvet hevder at vi neppe kan ta en territoriell enhet - som Norge - for gitt. Heller ikke demografien. Det norske folk består av vandrere. På «føtter» - med «røtter». Våre «nye landsmenn» er også vandrere. Over 500 000 innvandrere, 11% av «folket»! 1/3 fra Vest-Europa - de øvrige fra et globalt mangfold som bidrar til et farverikt og flittig norsk fellesskap. De fleste drar til byene.

Det gjør også ungdommen. Tre til fire millioner av de «norske folkene» - 77% - bor i byer og tettsteder. Tilbake står fylker og landkommunene med oppgaven å ta vare på en aldrende befolkning. De presses til samarbeid og frivillige sammenslåinger. En smertefull belastning for det finmaskede og grovmaskede demokratiet. Kanskje migrene for embetsverk og partier. Behandlingen krever politisk innsikt og handlekraft ut over det normale.

Regionalisering

Kommunal- og regionalminister Erna Solberg har nylig gitt opp den konvensjonelle distriktspolitikken. Vekst skal skje i større regioner og byer, uavhengig av utkantstrøk. Livskraft skal bygges på regioner med tro på egen evne til å skape en god fremtid. «Enkeltpersoner, bedrifter, kommuner og fylker skal gis større frihet til å forme sin egen fremtid. Regjeringen vil knytte by og land tettere sammen.» Det ligner til forveksling Ap's slagord fra 1933, men lukter politisk retorikk som skriker etter forklaring på hvordan prosjektet skal gjennomføres.

Dette kommer til å skape mange heftige demokratiske debatter. Kamper mellom «folkene» mot statsmaktens legitimitet og institusjoner. Diskurser i Storting og i «småting» - i fylker og kommuner. En kamp som minner om striden mot konge og embetsverk fra 1814 til 1837. Kampen ga oss formannskapslovene og folkestyre, basert på tidens bosettingsmønster i et langstrakt land. Et hverdagsdemokrati som løste småkonflikter og skapte kommunale fellesskap på tvers av fjorder og daler, der byene var få og små. Nå er det omvendt. Hva skjer så?

Statsmakten - det fragmenterte institusjonelle byråkrati og demokrati, det mangehodede troll styrer i utakt med sine folk. I Stortinget er politikken overlatt til økonomenes mantra; handlingsregelen innen en grovmasket budsjettbalanse. «Folkene» rundt i landet reagerer med motmakt i mange former. Blant annet med å omskrive historien.

Historien

På regionsnivå prøver sørlendinger, trøndere og nordlendinger å skape seg ny bevissthet om egen regional identitet og kultur. Byregioner samles i felles løft. Bygger broer over gamle politiske kløfter. De to Agder-fylkene skriver felles historie. Etter Trondhjems tusenårsfeiring skaper trønderfylkene sin egen 1000-års historie med linjer tilbake til tiden før slaget på Stiklestad, og hevder: «Norge er formelt en enhetsstat, men reelt en føderasjon av selvhevdende distrikter.» Trønderne utfordrer sin norskhet. Et trøndersk folk i et føderalt Europa!

Hvem blir de neste? Skapelse av fogderi-kulturer og historier rundt regionale bysenter? Om helgelendinger, møringer, siddiser og striler? Basert på kulturforståelse nedenfra, der folkene bor. Regionale prosjekter som kanskje truer forestillingen om enhetsstaten. Men som kan omskape fragmentene til deler i en europeisk føderasjon?

Kjetterske tanker i fremtidig organisering av den fragmenterte stat, professor Østerud? Hva skjer så med vår nasjonale identitet? Vil fragmentene i et demokratisk kaos kunne omformes til nye logiske mønstre i en ny - fraktal - orden, tilpasset endringene i demos, folket?