Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Et gjennomsnitt av Oslo og Karasjok?

Den sosialpolitiske utfordring i Velferds-Norge er det skarpe skillet mellom dem som er innenfor og dem som er utenfor arbeidslivet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Thorbjørn Jagland har skrevet brev om andre politikeres mangel på hjertelag. Brevet kom etter at hans egen regjering anbefalte nye landsomfattende satser for sosialhjelp.

I Oslo ville disse bety en reduksjon i ytelsene til enslige forsørgere på inntil 45000 kroner, og par med barn ville kunne miste 25000 kroner dersom vi skulle følge Ap-regjeringens anbefaling. Det kommer ikke Oslo-byrådet til å gjøre fordi det verken er mulig eller riktig.

Utilsiktet har sosialminister Guri Ingebrigtsen på denne måten synliggjort avstanden mellom politisk retorikk og praktisk politikk. Likevel har hun også fått ufortjent kritikk på to punkter:

For det første er ikke de nye veiledende sosialhjelpssatsene hennes eget private påfunn. De er selvsagt klarert i Ap-regjeringen.

For det andre har hun rett i at sosialhjelp ikke er trygd, og at det skal lønne seg å arbeide fremfor å motta offentlig støtte.

Umulig

Regjeringens retningslinjer ville gjøre det umulig for barnefamilier å leve på en verdig måte, og de ville skyve langtidsklienter inn i en håpløs fattigdomsfelle. Ikke minst gjelder dette flyktningfamilier som trenger både tid og omfattende bistand for å komme inn i arbeidslivet.

I motsetning til Jagland tror jeg ikke andre partiers politikere drives av kulde og kynisme, og dette gjelder også den sittende regjering. Spørsmålet er hvorfor den likevel har foreslått kutt i sosiale ytelser som er et moderne velferdssamfunn til liten ære. Årsaken er at regjeringen også her styrer Norge som et gjennomsnitt av Karasjok og Oslo. Men det finnes ingen gjennomsnittlig sosialhjelpsmottaker, og satser for sosialhjelp må ta utgangspunkt i lokale forutsetninger for å leve et verdig liv når det ikke er mulig å greie seg ved egen hjelp. Disse er forskjellige både for den enkelte klient, for by og land og i den enkelte landsdel.

Forvirrende

Samtidig kan det være grunn til å stokke argumentene i en noe forvirrende fattigdomsdebatt i kjølvannet av regjeringens politikk. Problemet knytter seg i denne sammenheng ikke først og fremst til inntektsforskjeller. Den sosialpolitiske utfordring i velferds-Norge er det skarpe skillet mellom dem som er innenfor og dem som er utenfor arbeidslivet. I det moderne velferdssamfunn må solidaritetsbegrepet og de sosialpolitiske utfordringer knyttes til de manges ansvar for de få som faller utenfor, ikke til nye rettigheter for de mange. I dette arbeidet kan vi ikke uten videre gjøre regning med fagbevegelsen fordi den representerer de mange som har en jobb, og som derfor er selvhjulpne.

Dersom sosialhjelp skal være en midlertidig hjelp i et «knipetak», slik Ingebrigtsen og Stoltenberg med rette argumenterer for, må det finnes alternativer til passiv pengeutbetaling, slik at sosialtjenestens jobb blir å få sosialklientene inn i lønnet arbeid. Men dette arbeidet kan ikke et sosialkontor greie alene. Det krever tett samhandling og bistand fra arbeidsmarkedet. Dette fungerer ikke godt nok i dag, bl.a. fordi samarbeidet mellom Kosmos og Ingebrigtens departementer er for dårlig.

Ansvar

Staten, og dermed regjeringen, har et ansvar den ikke har tatt inn over seg. Aetat må i langt sterkere grad inn på tilbudssiden og bli en etat for vanskeligstilte som ikke kan komme inn i arbeidslivet ved egen hjelp. Generell arbeidsformidling behøver ikke Aetat lenger ha et hovedansvar for. Det kan private gjøre like bra. Men det må være et offentlig ansvar å tilby arbeid og opplæring til grupper som ikke kan få jobb ved egen hjelp, og det er dette som må være Aetats fremste oppgave.

Da vil det også være mulig for sosialtjenesten å stille klarere krav til klienten for å motta pengehjelp og føre en offensiv sosialpolitikk. Vi trenger alle å møtes med krav og forventninger, og selvhjulpenhet skaper selvrespekt. Men vi skaper nyfattigdom hvis sosialhjelpen kun er passiv pengeutbetaling som skaper varig avhengighet, men samtidig er på et nivå det knapt går an å leve av.

Sosialhjelpens størrelse er derfor bare en del av debatten om hva sosialtjenesten skal være, men er selvsagt viktig. Regjeringens veiledende satser bør snarest legges i en skuff og glemmes, og så bør regjeringen heller ta inn over seg at vi må koble sosialtjeneste og arbeidsmarkedstiltak på en bedre måte for å unngå at det sosiale sikkerhetsnettet blir et nett man aldri kommer seg ut av.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media