Et globalt Florida

Finanskrisen i to så forskjellige land som Japan og Brasil har mange årsaker, men ett viktig fellestrekk: Begge land har påtatt seg pensjonsforpliktelser de vanskelig kan innfri på lang sikt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Over hele den industrielle verden innebærer raske og dramatiske forandringer i befolkningens alderssammensetning et press mot etablerte velferdsordninger. Kostnadene ved den globale aldringen kan tvinge fram nye sosiale kontrakter, nye utenrikspolitiske strategier og nye geopolitiske strukturer. I år 2030 vil hver fjerde innbygger i verdens utviklede samfunn være 65 år eller mer, tror OECD. I dag er tallet en av sju. Allerede i år 2023 vil samtlige G-7 land - verdens mektigste industrinasjoner - ha nådd tallene fra solstaten Florida. I det angivelige pensjonistparadiset som er blitt en viktig demografisk målestokk, er nesten én av fem innbyggere - 18,5 prosent - 65 år eller mer. Tåler våre vaklende velferdssamfunn floridiseringen?

  • I tidsskriftet Foreign Affairs sammenlikner Peter G. Peterson det han kaller den globale alderskrisen med trusselen fra forbudte våpen, klimaendringer og terrorisme. Radikale og snarlige omlegninger av offentlige velferdssystemer er nødvendige for å unngå en økonomisk krise som kan bli mye verre enn i Asia og i Russland, mener Peterson. Han anslår allerede opptjente, men ikke finansierte pensjonsforpliktelser i industrielle samfunn til å være 35 trillioner dollar.
  • Her i Norge kan vi nå Floridas nivå en gang i år 2019, ifølge en prognose fra Statistisk sentralbyrå. Et utvalg ledet av Torstein Moland har blant annet foreslått å avsette penger til tilleggspensjonen i egne fond for å sikre det offentliges pensjonsforpliktelser. Med Oljefondet, som i dag er på vel 170 milliarder kroner, skyves inntektene fra Nordsjøen framover i tid. Om dette er tilstrekkelig, er usikkert. Men vi som faktisk blir 65 år i 2030, når generasjonen før oss allerede i mange år har hygget seg på aldershjem med finske designmøbler, fri bar, hyppige partnerbytter og Stones-kavalkader, må planlegge framtida ut over det å finlese private pensjonspoliser.
  • Framfor alt må vi forholde oss til at befolkningsutviklingen i den fattige delen av verden endrer seg i en annen retning. I over 70 utviklingsland i Afrika, Asia, Midtøsten og Latin-Amerika er mer enn 40 prosent av befolkningen under 15 år, ifølge FNs befolkningsprogram UNFPA. Mens den rike delen av verden diskuterer floridiserte eldregettoer og deltidsarbeid for grå pantere med arbeidsevnen i behold, må de fattige landene skape mange hundre millioner nye skoleplasser, boliger og jobber. Er det sannsynlig eller ønskelig at EU eller Norge kan opprettholde sin restriktive innvandringspolitikk under slike forutsetninger?
  • Eldrebølgen kan også ses i et sikkerhetspolitisk perspektiv. Peterson er bekymret for at store pensjonsforpliktelser, fallende fødselsrater og stor etterspørsel etter arbeidskraft i sivil sektor, vil gi færre soldater og dårligere forsvar mot verdens røverstater. Dette kan bare kompenseres, mener han, med store investeringer i høyteknologiske våpen, noe som vil belaste offentlige budsjetter enda mer. Motsetningen mellom allmenn velferd og kollektiv sikkerhet vil tilspisses. Den militære styrkebalansen i verden kan endres. Vil Kina om 30 år bruke mulig økonomisk og militær dominans til å stille krav til amerikanske helse- og velferdsordninger, slik USA i dag gjør til kinesisk menneskerettighetspolitikk?
  • 12. oktober i år vil det være seks milliarder mennesker på jorda. I år 2050 kan dette tallet ha økt til mellom 7,3 og 10,7 milliarder, tror UNFPA, og økningen vil skje i den fattige delen av verden. Det er ikke så lett å anslå tallet på framtidas babyer. Men det neste århundrets gamle er allerede født. Den eneste muligheten for å bekjempe skrekkscenariene, er å planlegge framtida ut over nærmeste riksgrense og lenger enn til neste valgperiode.