Et hav av mistillit

Atlanterhavet har to sider som ikke forstår hverandre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BRUSSEL (Dagbladet): USA og EU er to verdensmakter som er bundet sammen av et hav. Men i åtte år har Atlanterhavet vært opprørt av en sterk gjensidig mistillit. Det kunne knapt ha vært verre. Ikke få politiske iakttakere i Europa kaller forholdet til USA under president George W. Bush «katastrofalt» eller «forferdelig» dårlig. Under Bush har USA oversett EU, mens EU har holdt seg til skadebegrensning.

I EU skuer man nå over Atlanteren på valgkampen derover med et – edruelig – håp om å gjenopprette tilliten. Det hersker ingen tvil om hvem europeerne hadde valgt til president i USA. Da Frankrikes president tok imot Barack Obama i Elyséepalasset i sommer tiltalte han ham nokså uborgerlig med «kamerat». Da Obama talte til folket i Berlin ble han hyllet som deres egen helt. Om mange velgere i USA ikke vet det, så har altså både Frankrike og Tyskland valgt ledere fra høyresida.

Amerikanerne hadde blitt forundret om de visste hvordan europeerne ser på dem, mens europeerne aldri slutter å forundre seg over amerikanernes bilde av Europa. Politisk lederskap er imidlertid å bygge bruer over misforståelser og mistillit.

Under den sterke mistilliten til USA ligger hovedsakelig to trekk. USA har under Bush forsøkt å brøyte seg fram i verden alene, uten å ta hensyn til andre. USA omgikk FN og erklærte krig mot Irak. USA vil ikke være med i internasjonalt samarbeid når det ikke passer. Sarkozy har satt klimapolitikk øverst på Frankrikes og EUs dagsorden, akkurat som den eneste viktige følgesvennen Bush hadde i Europa i Irak-krigen, den britiske statsministeren Tony Blair. Men Jorda er flat, sier Bush, ifølge toneangivende røster i EU.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det andre har USA oversett EU og forsøkt å forhandle seg til tosidige avtaler med medlemsland, som i spørsmålet om det omstridte rakettskjoldet med Polen og Tsjekkia. Da forsøker USA å undergrave det helligste av alle prinsipper i EU: Enhet og samhold utad. Tidligere forsvarsminister i USA, Donald Rumsfeld, forsøkte å splitte EU i «Gamle Europa» mot «Nye Europa». Verre kunne han knapt ha trampet i EU-salaten. Den sterkt høyrevridde daværende statsministeren i Spania, José María Aznar, ba Bush slutte å sende folk som Rumsfeld og visepresident Dick Cheney til Europa, fordi de gjorde vondt verre for USAs venner.

I EU har man på enkelte hold kunnet se en viss skadefryd over hengemyra i Irak og nå over finanskrisa som oppsto i USA. Men det varte bare inntil man så hvor mye begge deler også rammet Europa. EU ønsker et nært samarbeid med USA, men det må være gjensidig og likeverdig, altså må USA ta EU på alvor. Dette gjelder store spørsmål som FN, klimapolitikk, forholdet til Russland, Midtøsten, verdenshandel, energi og finanskrisa. Da må USA gi opp sin alenegang og la seg binde opp i internasjonale avtaler akkurat som USA forlanger av alle andre.

Med alle sine forvirrende indre motsetninger er EU en supermakt, bare ikke militært. Og mens Bush nå er lammet og hjelpeløs, reiser den nåværende EU-presidenten, den maktglade Sarkozy, planeten rundt som verdens leder. Det varer bare til nyttår, heldigvis, sier mange, også i EU. Men USA kan heller ikke fortsette å overse EU.