Et inkluderende Norge?

Iranske asylsøkere møtes med mistro av norske saksbehandlere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Dagbladet og de andre riksavisene har det de siste ukene stått mange artikler som har tatt opp diskriminering og rasisme som mennesker har blitt utsatt for i vårt samfunn. Obiora-saken og Ali Farah-saken har vært i fokus.

I mandagens Dagblad skriver integreringsminister Bjarne Håkon Hansen om språk som inkluderer og ekskluderer. Men dette dreier seg om mer enn språk, det dreier seg om holdninger.

Det fins mange eksiliranere i Norge, både mennesker med godkjent opphold og asylsøkere, som kan fortelle om terror og undertrykkelse i Iran.

Amnesty International, Human Rights Watch og flere gir rapporter som beskriver terroren i Iran: Antall henrettelser er nest høyest i verden etter Kina, barn henrettes, steining benyttes som henrettingsmetode, demonstrerende studenter arresteres og mishandles, forfattere, journalister og menneskerettighetsaktivister forfølges og fengsles uten lov og dom.

Kvinneundertrykkelsen forsterkes. Kleskodepolitiet arresterer kvinner på gata fordi klærne har feil farge eller form, jenter piskes for å ha snakket med gutter, 15-årgamle jenter kan giftes bort av sine fedre. Kvinner er avhengig av sin manns tillatelse for å ta arbeid, reise, m.m. Jenter blir aldri myndig i vår forstand, det er alltid en mann som har rett til å bestemme over dem – far, senere ektemannen, og hvis han ikke kan ivareta sin rett overtar svigerfaren. Listen er ikke utfyllende!

Alt dette står i kontrast til UDIs og UNEs praksis angående behandling av iranske asylsøkere.

De beskriver faren ved tilbakesendelse til Iran for mennesker som har frontet regimet som minimale, og historiene som iranske asylsøkere legger fram møtes med mistro av norske saksbehandlere.

I følge UNEs årsmelding for 2006 behandlet de 570 ankesaker fra iranske asylsøkere, derav 260 som begjærte omgjøring av UNEs egne vedtak. Ingen fikk asyl, i 11 saker ble det gitt opphold på humanitært grunnlag. Dette er en skam!

Norske myndigheter med utgangspunkt i Arbeids-og inkluderingsdepartementet og i Utenriksdepartementet må sørge for at behandlingen av iranske asylsøkere kommer i samsvar med det som ellers er norsk rettstradisjon og rettsfølelse.

Og til slutt: 29. august behandles asylsaken til somaliske Mona Hirsi i Stornemnda. En omstridt språktest var av avgjørende betydning for hennes avslag på asylsøknaden. Ny Tid skrev om hennes sak 17.8.

La oss håpe at Stornemnda kommer fram til en avgjørelse som fører til at mor og hennes 3-årige sønn som er født i Norge kan få opphold her.