Et juridisk krigsspill

Den knusende dommen i Nes herredsrett trekker en linje direkte til riksadvokat Tor-Aksel Buschs juridiske sjakktrekk da tiltalen ble utformet i vinter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ORDERUD-SAKEN har også vært et juridisk og etterforskningsmessig sjakkspill der politiet og påtalemyndigheten ble møtt med en tøff linje fra de siktede og deres forsvarere. Fra ganske tidlig i saken handlet det om mangel på tilståelser og avgjørende, tekniske bevis. Én etter én nektet de tiltalte å forklare seg for etterforskerne. Og de aktive forsvarerne har bombardert politi og påtalemyndighet med kritikk. På et sentralt punkt sier dommen at klientene til forsvarerne Cato Schiøtz og Frode Sulland har fått svekket sin troverdighet i herredsrettens øyne som en direkte følge av dette aktive forsvaret. Fokuset på «andre spor», og særlig på Jan Christian Paust, som politiet hadde sjekket ut av saken, har åpenbart irritert retten.

ET JURIDISK sjakktrekk som fikk avgjørende betydning for utfallet i saken, fant sted på førjulsvinteren i fjor. Etter at de hadde gått gjennom saksdokumentene, var statsadvokatene Jørn Maurud og Olav Thue overbevist om de fire siktedes skyld i trippeldrapet i kårboligen «Kristiansborg» på Orderud gård 22. mai 1999. Men de ville gjerne sikre bevis som de kunne være tilnærmet sikre på at retten ville oppfatte som fellende. Da de to statsadvokatene før jul i fjor sendte sin innstilling til riksadvokaten, forsøkte de et opplegg som de trodde kunne frambringe slike bevis. Alle de fire siktede hadde sluttet å avgi politiforklaringer, og de tekniske bevisene fra åstedet tilbød ingen sikker konklusjon.

Maurud og Thue innstilte på å henlegge saken mot Per og Veronica Orderud, og håpet at dette trekket ville provosere Lars Grønnerød eller Kristin Kirkemo til å bryte boikotten og komme ut med mer av det de visste om saken. Disse nye bevisene skulle så være grunnlag for å omgjøre henleggelsen og reise tiltale mot alle fire.

RIKSADVOKAT Tor-Aksel Busch avslo å følge denne linjen som var et ganske høyt spill, og beordret i stedet tiltale tatt ut mot alle fire for medvirkning til overlagt drap med et innhold og en utforming som var uvanlig.

Tiltalen ble møtt med undring da den forelå, men av noen kommentert som et glitrende juridisk sjakktrekk. Den konsentrerte saken om drapsplanleggingen etter selskapet lille julaften, og overleveringen av våpen på Orderud gård i dette juleselskapet, og seinere i form av et våpenbytte 3. april 1999. I all hovedsak sluttet Nes herredsrett seg i går til dette som sakens bærende fakta.

Unntaket i forhold til tiltalen er at Lars Grønnerød bare dømmes for uaktsom medvirkning til overlagt drap. Derfor blir straffen hans bare to år og seks måneder, mot fengsel i 21 år for de tre andre.

FORSVARER Steinar Wiik Sørvik førte en effektiv prosedyre som pekte mot en slik mulighet, men uten at han trakk denne konklusjonen selv. Sørvik påsto full frifinnelse uten å vise til muligheten for uaktsom medvirkning med henvisning til det ene, sjeldne tilfellet i dommen i Lillehammer-saken fra 1974. Der måtte han ha hjelp av byrettsdommer Tor Langbach.

Til tross for at statsadvokatenes manøver før jul i fjor var et kraftig signal om at påtalemyndigheten ønsket seg sterkere bevis enn de som forelå i saken, var det ingen av forsvarerne som gjorde dette til et stort poeng i sitt forsvar. Aktor Olav Thue slapp å gå i vitneboksen for å grilles grundigere om dette. Justisminister Hanne Harlem har uttalt sin skepsis til de moderne, aktive forsvarerne som råder sine klienter til å tie. Hun ønsker dette vurdert mot den forpliktelse også forsvarerne har til å bidra til sakens opplysning, som det heter, og mot praksis i andre land.

SJAKK ER ET krigsspill, og det juridiske sjakkspillet som har foregått i Orderud-saken er noe norsk rettsliv kommer til å se mer av, spesielt i saker med omfattende mediedekning.

I dommen skriver Nes herredsrett at medieomtalen i Orderud-saken har vært «uten sidestykke i norsk rettsliv». Dette har bidratt til en god del forvirring og forveksling i vitneforklaringene. Men herredsrettens konklusjon er at dette samlet sett ikke har skapt «reelle problemer når det gjelder den endelige bevisvurderingen».

Under hovedforhandlingene har kampen stått om troverdighet og lovens krav til bevisene i en så alvorlig sak. «Hundre prosent,» krevde forsvarer Cato Schiøtz på vegne av sin klient Per Orderud i et forsøk på å legge lista så høyt at selv den minste tvil ville avholde retten fra å ta steget. Retten uttrykker seg enklere: «For å domfelle i en sak av denne karakter, må retten ha visshet for at den enkelte er skyldig.»

DENNE VISSHETEN har retten nådd fram til gjennom et ganske drastisk utvalg i forklaringer og vitneforklaringer som utgjør de viktigste bevisene i saken. Retten gjør det klart at troverdigheten både til tiltalte og vitner er lav. Den finner det for eksempel utilstrekkelig bevist at drapene ble planlagt lille julaften siden dette utelukkende hviler på forklaringen til Kristin Kirkemo.

Men der forklaringer og vitner støttes av andre elementer, har retten bygd dem inn i sin framstilling, som i likhet med tiltalen er formet som en fortelling. Slik er det for overlevering av Molde-våpnene på lille julaften, og Colt-revolveren «Lillegutt» 3. mai. Dermed havner begge drapsvåpnene i hendene på ekteparet Per og Veronica Orderud. Retten ser dette som et faktum, og knytter det til en sterk framstilling av tvisten om eiendomsretten til gården, og striden om arv til søsteren Anne Orderud Paust.

VEKTLEGGINGEN av motivet blir vesentlig sterkere enn det er både i tiltalen og var i aktor Mauruds innledningsforedrag.

Konklusjonen blir den knusende at Per og Veronica Orderud begge har «utvist et klart drapsforsett. De har over lang tid planlagt drapene, og det foreligger for begges del utvilsomt overlegg».

Riksadvokatens trekk førte til det resultat han selv og statsadvokatene Maurud og Thue følte var det riktige. Men de tre strenge dommene ble anket på stedet, og det blir omkamp for juryen i lagmannsretten som vil ha det siste ord om de domfeltes skyld som ikke er endelig fastlagt før en dom er rettskraftig.