ARVID HAR passert 50, er deleier i et stort medieforetak og omgås, utover familien, ikke lenger overklassen han kommer fra. Men «... en gang overklasse, alltid overklasse. Overklasse er noe helt annet enn eliter. Eliter kommer og går», sier Arvid til Susanna Popova i den nye boka «Överklass». På 2000-tallet har klassebegrepet fått en renessanse, men Popova savnet studier av vår tids overklasse som ikke var karikaturer. Inspirert av sin kollega Annette Kullenbergs klassiker «Överklassen i Sverige» (1974) – også den basert på anonymiserte intervjuer med de på innsida – intervjuet hun ti medlemmer av vår tids overklasse.

FELLES HAR de en sterk motvilje mot å si ordet overklasse høyt, og en overbevisning om at det er selvsikkerheten, den sosiale tryggheten i enhver situasjon, som er overklassens fremste kjennetegn: «... at man har rett til å ta for seg», som Arvid sier. Kunnskap om reglene gir også frihet til å bryte dem. Overklassen kan synes det er riktig festlig med pikante avvik – å bestille husmannskost på luksusrestaurant, for eksempel. Men man må for enhver pris oppføre seg veloppdragent, hilse pent og vise respekt for alle, «uansett om man møter en uteligger eller en konge». Særlig er mange opptatt av måten man spiser på. Når Popova spør «Hvordan merker du at noen er middelklasse?», svarer de ved at mennesker er ubehagelige mot kelneren, holder tommelen langt nede på bestikket eller er preget av «redselen for at det skal bli feil». De intervjuede later til å ha et bedre og mer ukomplisert forhold til arbeiderklassen og dens «hederlige arbeid», enn til middelklassens ulekre sosiale streben. Så har da også overklassen «mer respekt for den som er en dyktig fasanskytter, enn for den som har doktorert i økonomi».