Et krafttak er nødvendig

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I forbindelse med at Norsk Sykepleierforbund i disse dager holder sin kongress i Trondheim slår vi gjerne et slag for kravet om et krafttak for likelønn. Det er ingen tvil om hva sykepleiere og lærere mener om forslaget fra Likelønnskommisjonen om en ekstrapott på 3 milliarder kroner myntet på de kvinnedominerte utdanningsgruppene i offentlig sektor. Nå sier også Helsedepartementet ja til en kvinnepott fordi det vil lette rekrutteringen.

Like klart er det at LO-ledelsen og det mannsdominerte Fellesforbundet er imot en slik pott. Statsminister Jens Stoltenberg gikk også raskt ut mot forslaget. Men innad i LO finnes forbund og forbundsledere som er begeistret for et slikt virkemiddel. Kjenner vi SV-ere rett, bør hærskarene av sympatisører i offentlig virksomhet juble. Om det vil gi seg utslag i praktisk politikk fra regjeringens side, vil vise seg når SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen legger fram forslaget til statsbudsjett om kort tid.

Det viktigste i denne sammenhengen er at det blir foreslått tiltak som virker, ikke at Likelønnskommisjonens forslag blir fulgt til punkt og prikke. Forskjellene i lønn mellom kvinner og menn er uakseptabelt store og dessverre stabile, uansett hvor store og erklærte anstrengelser som er gjort av arbeidslivets parter. Historien har vist at prioriteringen av lavtlønte ved lønnsoppgjørene ikke har virket.

Forklaringen er at arbeidsmarkedet er kjønnsdelt. Menn jobber i privat, konkurranseutsatt industri, og har, av hensyn til norsk næringslivs konkurranseevne, fått lov til å bestemme hva de kvinnedominerte lønnstakergruppene i offentlig sektor skal få. Den såkalte frontfagmodellen har bidratt til å sementere lønnsforskjellene. Modellen har stor betydning for norsk økonomi. Men det er urettferdig at pleiere og pedagoger må betale prisen.