Et kuppforsøk

En sammenslåing nå av Statoil og Hydro ville foregå i strid med de økonomiske tyngdelover.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er noe

helt galt med de avbrutte samtalene om sammenslåing av Statoil og Hydro. Økonomiredaktør Ola Storeng i Aftenposten skrev i går at fusjonsforhandlinger ofte er persondrevet, og at en sammenslåing nå ville bringe Hydro-sjef Eivind Reiten helt til topps som statskapitalismens wonderboy, og samtidig sikre Inge K. Hansen en ærerik avgang som Statoil-sjef. Skulle det være det minste fnugg av slike personlige motiver i det som har foregått mellom toppsjefene, burde det rammes av straffeloven.

En sammenslåing nå ville i hvert fall foregå i strid med de økonomiske tyngdelover. Olje- og gassdivisjonen i Norsk Hydro er vesentlig mindre enn olje- og gasselskapet Statoil, og dessuten på synkende kurs. Men selv om det var Statoil som leverte den oljepolitiske lissepasningen som vernet Lofoten (foreløpig) og gjenåpnet Barentshavet, har Hydros Eivind Reiten de siste månedene dominert den oljepolitiske debatten med utspill om skattelettelser for oljeselskapene, krav om økt aktivitet og tilgang til nye områder. Reiten har benyttet seg av makttomrommet i Statoil etter Olav Fjells avgang i fjor høst. Nå ville det ha vært Hydro som i praksis overtok Statoil.

Da Statoils

forrige styreformann Leif Terje Løddesøl lot seg intervjue som «privatperson» og luftet tanker om sammenslåing, gikk olje- og energiminister Einar Steensnæs, som forvalter fellesskapets eierandeler i selskapene, imot høyttenkningen til styreformannen. Der sto saken i offentligheten inntil ryktene sist helg begynte å gå i finanskretser i utlandet om at noe var i bevegelse. Bekreftelsen kom mandag da Hydro meldte at samtalene som ingen offisielt hadde visst noe om, var «avsluttet».

Konstituert

sjef i Statoil, Inge K. Hansen, la i går fram et nytt, godt årsresultat på 49 milliarder før skatt for selskapet, men ville ikke svare på om det var han som tok initiativet til å diskutere sammenslåing, eller mer offisielt: «strategisk samarbeid». Temaet bare «kom opp» i et av de regulære møtene mellom Hydro-sjef Eivind Reiten og Statoils vikarsjef. Hansen avslo også å begrunne hvorfor han ikke ville si hvem av de to som bød opp til tango, men han mente sterkt at det ligger innenfor hans mandat å føre slike samtaler. Det var klarert med Statoils nye styreformann, Jannik Lindbæk, sa han. Inge K. Hansen føyer til at det ikke burde overraske noen at han mener disse to selskapene ville ha mye å hente på det nærmere strategiske samarbeidet han ikke vil gjøre nærmere greie for.

Det er ikke

uten videre klart for alle andre at en midlertidig sjef har fullmakt til å forsøke seg på norgeshistoriens største selskapsfusjon. Utenfor den aller snevreste krets av omnipotente næringslivsledere virker det heller ikke særlig betryggende at Statoil-sjefen ikke vil fortelle hva det er som har skjedd, eller hvorfor.

Oljeminister Einar Steensnæs sier at så lenge samtalene var «uformelle», er det greit. Mens statsminister Kjell Magne Bondevik sier at om en sammenslåing var aktuell, måtte den få en grundig og bred behandling.

For eksempel

av dette: Et sammenslått selskap ville totalt dominere norsk sokkel. Det godtar ikke EU. Et sammenslått selskap måtte selge betydelige posisjoner til utenlandske selskaper, eller foreta strategiske bytter med virksomhet og eierandeler i utlandet. En formidabel omkalfatring på sokkelen, utløst av hr. Hansen? Og storselskapet ville risikert å stå svakere ved framtidige tildelinger for eksempel i Barentshavet, fordi utenlandske selskaper måtte prioriteres for å sikre konkurranse og balanse.

Det som er lekket ut i offentligheten, får initiativet til å se ut som et foreløpig mislykket forsøk på kupp. Politikerne på Stortinget virker som de nok en gang er tatt på senga, slik de ble da den forrige sjefen i Norsk Hydro, Egil Myklebust, klarte å avvikle politikernes nasjonale strategi med tre oljemiljøer og sluke Saga. Rundspørringene i mediene i går avdekket at partiene ikke har en avklart politikk i forhold til tanken om å slå sammen de to gjenværende selskapene til ett. De vil først høre hva selskapenes ledere mener. Er ikke det ganske tafatt? Det er lov å ha meninger, selv om selskapene er på børs.