Et liberalt dilemma

Bør Universitetet i Oslo ansette en tidligere ml-leder som professor i journalistikk?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DAG SKAL kandidatene til det nyopprettede professoratet i journalistikk forelese over emnet «Journalistikkforskningens oppgaver» for et stort auditorium på Universitetet i Oslo. Det er kjent at bedømmelseskomiteen har innstilt Sigurd Allern som nummer en og Guri Hjeltnes som nummer to til denne stillingen som alle pressefolk i Norge har så store forventninger til. Hva slags betydning dagens forelesning har er uklart. Det er studentene som vil ha mulighet for dette: De vil vel forsikre seg om at deres framtidige lærer ikke står og mumler i skjegget. Det er vanskelig å tro at det skulle være noen fare for det i dette tilfellet.

MEN DET ER VITENSKAP det dreier seg om. Begge har doktorgrad, og til grunn for vurderingen ligger innsendte vitenskapelige arbeider. Men så vidt jeg forstår har komiteen tillagt det vekt at Allern har administrativ erfaring som leder av et landsdekkende politisk parti. At det var et parti ledet i leninistisk og stalinistisk ånd kommer ikke til fradrag. Komiteen er enstemmig i sin innstilling, men fakultetsstyret kan legge vekt på likestilling og velge Hjeltnes. Begge er jo vitenskapelig kompetente.

MEN INNEN SAKEN nå er kommet fram til kommisjonsinnstilling, har det vært strid om Allerns kandidatur. VG mener at det ville være en skandale om den gamle AKP-lederen skulle bli framtidige norske journalisters fremste akademiske lærer og forsker. Tidligere redaktør i Dagsavisen, Steinar Hansson, markerte samme standpunkt. Var det rimelig at en tidligere tilhenger av en autoritær ideologi og militant partipraksis skulle bli en framtredende ivaretaker av ytringsfriheten?

NÅ VANT KRAVET OM en slik politisk vurdering av kandidatene lite gehør. Det oppfattes som upassende innenfor den liberale tradisjon som universitetene representerer. Og selv innenfor kulturfag og samfunnsfag, der det unektelig er plass for ikke-vitenskapelige hensyn ved bedømmelser, vil man søke å sikre seg at det er vitenskapelige kriterier som ligger til grunn. Det er vel dessuten bare Kåre Willoch som fullt og fast tror på den totale objektivitet i f.eks. historieforskningen. Selv nærmer han seg den, som det går fram av hans memoarer. Men det er sjelden konkurranse om professorater antar form av kulturkamp i vår tid.

DET ER IKKE så lenge siden det var annerledes. Da jeg selv kom til Universitetet rundt 1960, gikk det ennå gjetord på historisk institutt om striden mellom de ulike retningene i faget. Etter krigen ble også enhver mistanke om uklar front mot nazismen brukt for å hindre ansettelse, selv om argumentasjonen naturligvis var vitenskapelig nøytral. Og 70- 80 år tidligere sto ofte kampen om professorater mellom Høyre og Venstre. Den store historiker Ernst Sars ble professor etter initiativ fra Venstre-flertallet på Stortinget, og Høyre-historikeren Yngvar Nilsen måtte ta til takke med et heller uinteressant professorat i turistgeografi.

EN SLIK POLITISK strid er utenkelig i dag. Og det ville nok ha tatt seg underlig ut etter Lund-kommisjonens grundige oppgjør med etterkrigstidas overvåkingsregime om et professorat i journalistikk skulle avgjøres ved at en av kandidatene ble forkastet av politiske grunner. Det ville ha åpnet for en vilkårlig gradering av folk som ville stå i skarp motstrid med de liberale tradisjonene vi bekjenner oss til. Det er jo ved sin liberale holdning at vårt samfunn har vist evne til å nedkjempe slike illiberale bevegelser som ml-bevegelsen. Og hvordan hadde vårt universitet sett ut om det ikke åpnet seg for Mot Dag-istene - som også hadde den leninistiske rem i sin hud? Hva hadde UiO vært uten diverse Vogter, uten en Leif Johansen som tross sin bekjennelse til sovjetkommunismen, var en av verdens fremste økonomer, eller uten Arne Ording, atlanterhavspolitikkens skaper?

JEG HAR OFTE inntrykk av at de fleste medieforskere føler et sterkt ubehag ved gjenstanden for sin forskning. De er som medisinerprofessoren som misliker sin pasient så inderlig at han helst vil obdusere med en gang. Men sannelig møter også norske pressefolk ofte medieforskerne med kritikk, ja, antiintellektuelle holdninger. Så hvis Sigurd Allern til slutt blir universitetets første professor i journalistikk, vil han nok bli fulgt av mistenksomhetens skarpe medieblikk. Trår han feil, kan han vente rask obduksjon. I DAG SKAL kandidatene til det nyopprettede professoratet i journalistikk forelese over emnet «Journalistikkforskningens oppgaver» for et stort auditorium på Universitetet i Oslo. Det er kjent at bedømmelseskomiteen har innstilt Sigurd Allern som nummer en og Guri Hjeltnes som nummer to til denne stillingen som alle pressefolk i Norge har så store forventninger til. Hva slags betydning dagens forelesning har er uklart. Det er studentene som vil ha mulighet for dette: De vil vel forsikre seg om at deres framtidige lærer ikke står og mumler i skjegget. Det er vanskelig å tro at det skulle være noen fare for det i dette tilfellet.

MEN DET ER VITENSKAP det dreier seg om. Begge har doktorgrad, og til grunn for vurderingen ligger innsendte vitenskapelige arbeider. Men så vidt jeg forstår har komiteen tillagt det vekt at Allern har administrativ erfaring som leder av et landsdekkende politisk parti. At det var et parti ledet i leninistisk og stalinistisk ånd kommer ikke til fradrag. Komiteen er enstemmig i sin innstilling, men fakultetsstyret kan legge vekt på likestilling og velge Hjeltnes. Begge er jo vitenskapelig kompetente.

MEN INNEN SAKEN nå er kommet fram til kommisjonsinnstilling, har det vært strid om Allerns kandidatur. VG mener at det ville være en skandale om den gamle AKP-lederen skulle bli framtidige norske journalisters fremste akademiske lærer og forsker. Tidligere redaktør i Dagsavisen, Steinar Hansson, markerte samme standpunkt. Var det rimelig at en tidligere tilhenger av en autoritær ideologi og militant partipraksis skulle bli en framtredende ivaretaker av ytringsfriheten?

NÅ VANT KRAVET OM en slik politisk vurdering av kandidatene lite gehør. Det oppfattes som upassende innenfor den liberale tradisjon som universitetene representerer. Og selv innenfor kulturfag og samfunnsfag, der det unektelig er plass for ikke-vitenskapelige hensyn ved bedømmelser, vil man søke å sikre seg at det er vitenskapelige kriterier som ligger til grunn. Det er vel dessuten bare Kåre Willoch som fullt og fast tror på den totale objektivitet i f.eks. historieforskningen. Selv nærmer han seg den, som det går fram av hans memoarer. Men det er sjelden konkurranse om professorater antar form av kulturkamp i vår tid.

DET ER IKKE så lenge siden det var annerledes. Da jeg selv kom til Universitetet rundt 1960, gikk det ennå gjetord på historisk institutt om striden mellom de ulike retningene i faget. Etter krigen ble også enhver mistanke om uklar front mot nazismen brukt for å hindre ansettelse, selv om argumentasjonen naturligvis var vitenskapelig nøytral. Og 70- 80 år tidligere sto ofte kampen om professorater mellom Høyre og Venstre. Den store historiker Ernst Sars ble professor etter initiativ fra Venstre-flertallet på Stortinget, og Høyre-historikeren Yngvar Nilsen måtte ta til takke med et heller uinteressant professorat i turistgeografi.

EN SLIK POLITISK strid er utenkelig i dag. Og det ville nok ha tatt seg underlig ut etter Lund-kommisjonens grundige oppgjør med etterkrigstidas overvåkingsregime om et professorat i journalistikk skulle avgjøres ved at en av kandidatene ble forkastet av politiske grunner. Det ville ha åpnet for en vilkårlig gradering av folk som ville stå i skarp motstrid med de liberale tradisjonene vi bekjenner oss til. Det er jo ved sin liberale holdning at vårt samfunn har vist evne til å nedkjempe slike illiberale bevegelser som ml-bevegelsen. Og hvordan hadde vårt universitet sett ut om det ikke åpnet seg for Mot Dag-istene - som også hadde den leninistiske rem i sin hud? Hva hadde UiO vært uten diverse Vogter, uten en Leif Johansen som tross sin bekjennelse til sovjetkommunismen, var en av verdens fremste økonomer, eller uten Arne Ording, atlanterhavspolitikkens skaper?

JEG HAR OFTE inntrykk av at de fleste medieforskere føler et sterkt ubehag ved gjenstanden for sin forskning. De er som medisinerprofessoren som misliker sin pasient så inderlig at han helst vil obdusere med en gang. Men sannelig møter også norske pressefolk ofte medieforskerne med kritikk, ja, antiintellektuelle holdninger. Så hvis Sigurd Allern til slutt blir universitetets første professor i journalistikk, vil han nok bli fulgt av mistenksomhetens skarpe medieblikk. Trår han feil, kan han vente rask obduksjon.