Et liv for krig

Det er kuldegysende å høre på Ariel Sharon om dagen. Han sier det samme som han sa for 20 år siden - noen uker før massakren i Sabra og Shatilla.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I FORRIGE UKE gikk alarmklokkene i amerikansk UD, og Colin Powell rettet sterk kritikk mot Israels statsminister Ariel Sharon. Det var ikke Israels krigshandlinger som utløste alarmklokkene, skriver avisa Ha'aretz, men Sharons tale i Knesset tirsdag: «Vi er i krig med en ond og blodtørstig fiende som vi må påføre smertefulle tap. Nå er det ingen politiske løsninger. Bare en militær løsning.» Som den militære kommandant han er, er det kort mellom ord og handling hos Sharon - kanskje fordi han sløyfer omveien om fornuften. Etter Sharons tale økte den blodige malstrømmen i styrke. Dødstallene er i ferd med å nå en dyster rekord. Eneste lyspunkt er påtrykk for politiske løsninger fra både EU og USA.

HVA VAR DET som var så fryktinngytende i Sharons tale? For USA var det antydningen om at han ville kvitte seg med Arafat og hele det palestinske selvstyret uten å konsultere dem, skriver Ha'aretz. For meg var det likheten med de verbale kanonadene han kom med da Israels hær beleiret Beirut i 1982. «Israels sverd hviler på nakken til terroristene i Vest-Beirut. Vi vil ikke stikke sverdet i slira før den siste terrorist forsvinner fra Beirut,» skarret Ariel Sharon 15. juli det året. Han var da forsvarsminister i Menachem Begins regjering, men tenkte også da som en kommandant. Israelske jagerfly, kanonbåter og tanks bombet i august og september bydeler, flyktningleirer og militære mål i Vest-Beirut. Barn, kvinner og menn lå døde og lemlestet igjen. «Poenget var at vi måtte overbevise terroristene om å dra fra Beirut, og det kunne bare skje gjennom denne bombingen,» sa Sharon i et intervju med den legendariske journalisten Oriana Fallaci i august 1982. Uttalelsen kom etter at Fallaci viste Sharon bilder av døde barn. «Det forferdeligste er imidlertid ikke at de er så små og døde, men at de bokstavelig talt er skutt i småbiter,» beskrev Fallaci.

FALLACI AVSLUTTET intervjuet med å si til Sharon: «Jeg har på følelsen av at det er like før De driver oss alle ut i en fryktelig, apokalyptisk katastrofe.» Bare en måned etter intervjuet, fikk hun rett. Det må i alle fall ha føltes sånn da Sharons allierte, de libanesiske falangistene, gikk inn i Sabra og Shatilla for å «renske opp», som Sharon selv uttrykte det. PLO hadde da for lengst forlatt Beirut, men det var ikke nok for Sharon. Over 800 palestinske sivile ble slaktet i Sabra og Shatilla.

DET ER SHARONS historie som gjør dagens situasjon så skummel. 20 år etter grusomhetene i Beirut ser Sharon fortsatt verden gjennom et kanonløp. Han synes klippefast i troen på at bare palestinerne blir bombet hardt nok, tilstrekkelig beskutt og tråkket langt nok ned, så vil de legge seg flate. Dette er kommandantens ensporede logikk, der fred enten er fiendens hvite flagg eller den som er på kirkegården. Sharon kjemper fortsatt fortidas kriger, der mentaliteten var at det eneste språket araberne forstår, er makt. Selv om det er nesten 30 år siden han gikk av som general og ble politiker, har han aldri klart å forlate slagmarken. Og enda verre, han har ikke lært av sine feil. Han sa det i 1982 og synes å tro det fremdeles: Det palestinske problemet kan løses med kuler og krutt - og fordriving av et helt folk om nødvendig.

OGSÅ AVDØDE Yitzhak Rabin var mesteparten av sitt liv en kommandant. Under det forrige palestinske opprøret - intifada - fra 1987 til 1993 beordret han sine soldater til å brekke armer og bein på steinkasterne. Men Rabin viste seg til slutt klokere og innså at militær makt aldri kunne knuse palestinernes vilje til å slåss for det som ble stjålet fra dem i 1967 - den okkuperte Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem. Klokskapen kommenterte Sharon slik i 1994: «Arafats inntog i Jeriko vil bli et symbol på israelsk svakhet.» Det er nå et år siden Sharon fikk oppfylt sin langvarige ambisjon om å bli Israels statsminister. Nå er det lett å se at det var Sharons inntog på statsministerens kontor som er symbolet på israelsk svakhet - mangelen på mot til virkelig å bryte med fortidas blodige feiltrinn.

KRIGER: Ariel Sharon har aldri lært noe av sine feil, og har bare ett mål: å knuse palestinerne.