Et liv i frykt

HVEM: Nadia. HVOR: Et sted i Norge. SAK: - Anooshe som ble drept i Kristiansund, kunne vært meg, sier Nadia. I 1997 ble Nadia kidnappet av sine egne foreldre og fraktet til Marokko. Fortsatt lever hun i frykt for familien.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nadias skjebne rystet Norge da den ble kjent gjennom Dagbladet i 1997. For første gang nådde nødskriket fra ei jente med innvandrerbakgrunn for alvor norsk offentlighet. Foreldrene klarte å kidnappe sin egen datter. Neddopet, i håndjern og med slag i ansiktet ble hun tvunget inn i en bil på Grünerløkka i Oslo og kjørt til Marokko. Målet var å gifte henne bort. En heksedoktor ga faren røkelse som Nadia måtte stå over for at røyken fra urtene skulle drive «norskheten» ut av henne. Diagnosen var at hun ikke var forhekset, men forvirret i hodet. Det slo ingen at det var frihet til å bestemme over sitt eget liv Nadia ville ha. Og at det ikke var en sykdom.

Nå er det nordmenn Nadia vil oppdra.

- Det er ikke så lett å oppdra et helt land, sukker 22-åringen som valgte å tre fram i offentligheten etter Fadime-drapet i Sverige i januar.

- Fadime kunne vært meg. Jeg kunne også ha vært afghanske Anooshe som nettopp ble drept av mannen sin i Kristiansund. Vær så snill å slutte med å være så naive. De muslimske miljøene som setter ære og kontroll av kvinner over norsk lov, vil fortsette med dette. Mine foreldre brydde seg ikke om norsk lov. Det gjorde ikke mannen til Anooshe. Venninnene til Anooshe tør ikke stå fram i intervjuer av frykt for det jeg kaller en mafia. Miljøene samarbeider og finner jenter som forsøker å gjemme seg. Jeg mener brødrene til Anooshes mann bør kastes ut av landet. Det kan redde barna hennes, sier Nadia, som tross hemmelig etternavn og oppholdsadresse har valgt ubehaget det er å være en offentlig person.

Vekket av drapet: - Du gikk inn i anonymitetens verden etter rettssaken mot foreldrene dine i 1998. Hvorfor valgte du å tre ut i offentlighetens lys etter Fadime-drapet i januar?

- Drapet vekket meg. Jeg tok inn over meg at selv om jeg gjemte meg, fortsatte volden og drapene på jenter som bryter med mann og familie i muslimske miljøer. Noen må stå fram og advare mot denne utviklingen. Vi som har valgt å gjøre det, har erfaring med et hjelpeapparat som ikke fungerer. Vi vil gi råd.

- Hvilke råd vil du gi?

- Hør på oss. Stol på oss. Svikt oss ikke i hjel. Og ta ansvaret for sviket. Det vi frykter, skjer. Jeg var redd for å bli kidnappet. Det skjedde. Anooshe var redd for å bli drept. Det skjedde også. Ta oss på alvor.

- Hvilke svik har du opplevd?

- Da jeg kom tilbake fra Marokko, var sønnen til en marokkansk familie i Oslo foreldrene mine hadde bestemt at jeg skulle bo hos, den eneste som sto på flyplassen.

Takket være den fantastiske sjefen min i Norge og den like fantastiske norske ambassadøren i Marokko kom jeg tilbake, men norske myndigheter visste ikke en gang at jeg hadde kommet hjem før etter flere dager. Jeg bodde hos familien i ti dager før jeg rømte. Der fikk jeg bare et nytt fengsel. Jeg bodde hos venninner i tre uker og lånte klær av dem.

Jeg var for gammel for barnevernet, og sosialkontoret kunne tilby et hospits. Hadde jeg flyttet inn på et hospits, hadde jeg vært narkoman i dag. Jenter som meg har hele livet vært kontrollert og beskyttet, og det å stå alene på gata er fryktelig ensomt.

Personlig: - Hvorfor gikk det bra med deg, Nadia?

- Fordi jeg hadde flaks. En mann på barnevernsmottaket engasjerte seg personlig og skaffet meg en fosterfamilie. Jeg hadde brutt totalt med familien min og mine marokkanske venner, men fikk nye voksne å snakke med om hverdagslige ting. Jeg fikk kjærlighet og trygghet, grensesetting og råd og tips. Med jobb i Oslo, voldsalarm i lomma og samtaler med psykolog begynte jeg å bygge opp et helt nytt liv. Jeg var psykisk knekt etter kidnappingen og rettssaken mot foreldrene mine.

- Hva er det hjelpeapparatet feiler mest på?

- Så lenge barnevernet vil løse alt i samarbeid med familien, er det ikke et sted å søke hjelp. Det blir helt galt for oss. Når familiene får vite at vi ønsker å leve vårt eget liv, er vi i livsfare. Det må det norske hjelpeapparatet snart forstå. Vi kan ikke gå et skritt alene på gata før «noen» har sett oss og rapporterer dette til foreldrene våre. Derfor tør ikke jentene gå på kino eller kafé. En eller annen mann har alltid sett oss. Kontrollen er total. Og vi læres opp til å tro at nordmenn ikke vil hjelpe oss med noe. Når hjelpeapparatet vil koble inn familien, er det som om foreldrene våre har hatt rett. Problemet er at vi ikke får beskyttelse fort nok.

- Er det mange som gir opp?

- Vi er oppdratt til å være avhengige, og til å ikke stole på nordmenn. Når ei jente søker hjelp, har hun vært gjennom en lang og vanskelig prosess. Og det er ensomt å miste familien. Å bo alene etter et slikt brudd kan bli for tøft. Noen gir opp og flytter hjem. Det kan være altfor hardt for et menneske.

- Har du selv kontakt med familien din?

- Jeg fikk kontakt med moren min igjen etter at faren min døde. Da jeg sto fram i januar, ble all kontakt brutt. Mor vil ikke snakke med meg mer. Jeg har ikke kontakt med søsknene mine heller. Det er søsteren min på ni år jeg er mest bekymret for. Jeg har slitt mye med savn, dårlig samvittighet og ensomhet.

- Føler du deg truet i dagliglivet?

- Ja, jeg er mer avhengig av å være sammen med folk enn før. Jeg lukker alltid vinduer og låser dører. Når jeg er helt alene, er jeg redd. Da har jeg alltid voldsalarmen for hånda. Jeg vet at familien min i Marokko ikke tør hilse på norsk-marokkanere. Jeg tenker jo på at de må planlegge noe for å bli kvitt meg. Det jeg har gjort er stort. Og det er ikke bare marokkanske menn som sender meg stygge blikk på gata. Jeg går helst ikke på Grønland, Tøyen og Grünerløkka. Det er så urettferdig å ha det sånn i et fritt land som Norge.

Sjokkert: - Hvorfor brøt du ut?

- Fordi det livet foreldrene mine hadde staket ut for meg, ikke var verdt å leve.

- Hvordan er det å ha blitt en offentlig person?

- Det er godt å være med, men sjokkerende at det har skjedd så lite. Jeg var på en voldskonferanse i Tromsø i mars, og da brøt jeg sammen. Hjelpeapparatet mente jeg stigmatiserte innvandrerkvinner og jenter. At ikke alle har hatt det så ille som meg. Og at vold mot kvinner er likt uansett hvem det gjelder. Jeg er enig at slag er slag, men det er få som opplever kidnapping og drap med store grupper som applauderer handlingene. Dessuten veit jeg om mange som har hatt det mye verre enn meg. Det er jenter som havner på kjøret fordi hospits er eneste løsning de tilbys. Det stilles også krav til at vi må bli flere som står fram. Hvorfor det? De har jo oss. Skal flere risikere livet?

Nadia-saken

  • 1. september 1997 ble 18 år gamle Nadia dopet ned, slått og truet med kniv av foreldrene, og bortført til Marokko for å bli tvangsgiftet.
  • Nadia ringte arbeidsgiveren sin i Norge da hun fikk tak i en telefon etter ei uke i Marokko, og fortalte om kidnappingen. Arbeidsgiveren kontaktet UD og politiet, som til slutt greide å få henne til Norge.
  • Oslo byrett dømte seinere moren til ett års betinget fengsel og faren til ett år og tre måneders betinget fengsel. Begge anket.
  • Saken ble henlagt i 1999. Årsaken var at Nadias far hadde avgått ved døden.

- Hvordan ser du på framtida?

- Positivt. Jeg veit jo aldri hva som skjer. Jeg vil gjerne jobbe med det jeg nå gjør for å opplyse nordmenn om vår situasjon. Og fortsatt være engasjert i Human Rights Service.

Håpet er at det settes klarere grenser og at det kreves noe av folk som vil bo i Norge. At nordmenn slutter å være dumsnille. Jeg håper selvsagt at det bevilges penger til arbeidet vårt, og at de forskjellige organisasjonene ikke krangler om hvem som skal gjøre hva og glemmer hvem de skal hjelpe. Det er ikke særlig kult.

- Jeg vil også gjerne ha mer utdannelse. Og så vil jeg ha fred...

REDD: - Når jeg er helt alene, er jeg redd. Da har jeg alltid voldsalarmen for hånda, forteller Nadia. Hun lever i skjul for sin egen familie. Etter drapet på svensk-kurdiske Fadime i vinter valgte hun å stå fram for å hjelpe andre truede minoritetskvinner.