Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Et liv i skam

Tove Laila Strand er bare ei lita jente på bildet. Faren hennes var den tyske soldaten Werner Perkün. Derfor har Tove Laila levd i skam. Nå starter 122 tyskerunger sitt endelige oppgjør med den norske staten. Sju av dem møter i retten i morgen. I PS forteller Tove Laila Strand (59), Paul Hansen (59) og Anne-Marie Grube (57) sine historier.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Klokka ni mandag morgen klubber byrettsdommer Leiv Robberstad i gang sivilsaken der sju såkalte krigsbarn har saksøkt staten for brudd på menneskerettighetene. Krigsbarna forlanger at staten skal erkjenne ansvar for den behandlingen de har blitt til del gjennom sin barndom, oppvekst og sitt voksenliv. De krever økonomisk erstatning.

I morgen skal deres historier for første gang høres i en norsk rettssal. I dag forteller tre av saksøkerne sine historier i Dagbladet.

TOVE LAILA STRAND (59):

Læreren viste fra 12 år gamle Tove Laila Strands regnebok på foreldremøtet som et eksempel til etterfølgelse. Hun hadde fått karakteren S, men bakerst i lokalet kunne hun høre viskingen:

- Jeg visste det var meg de snakket om. Det var som om de ikke kunne tro at jeg kunne være flink til noe som helst. Selv når jeg lyktes, ble jeg behandlet som mindreverdig, sier Tove Laila til Dagbladet.

Tove Laila ble født på det katolske sykehuset i Hønefoss 18. november 1941. Hennes far var Werner Perkün, en ung tysk soldat. Tove Lailas mor bodde hos sin tante. Tanten jobbet med å rense uniformer for tyske offiserer og soldater. Der ble moren og Werner kjent. 15. oktober 1942 gikk Werner Perkün på en mine på østfronten. Han døde 20. oktober.

To år gammel blir Tove Laila tatt fra sin mor.

- Jeg har blitt fortalt av min mors tante at jeg ble vanskjøttet, og at tyskernes Lebensborn-program tok meg bort fra min mor. Jeg ble sendt til Tyskland, der jeg fikk bo hos mine besteforeldre. Jeg var to år gammel. Mitt lebensbornnummer var 501, forteller hun.

Hun husker de fire åra hun fikk bo hos sine besteforeldre som gode og trygge. Besteforeldrene leste bøker og sang sanger for det lille barnebarnet. Det var et hjem der Tove Laila fikk oppleve kjærlighet.

REVET LØS:Den norske staten skulle forandre alt.

- Jeg husker så godt den dagen brevet kom fra Røde Kors. Postmannen kom med brevet, den første vinduskonvolutten jeg hadde sett i mitt liv. Så åpnet min bestemor den, og hun segnet omtrent sammen, forteller 59-åringen.

I brevet sto det at den norske staten forlangte at Tove Laila skulle tas bort fra sin tyske familie og føres tilbake til Norge. Hun havnet på barnehjemmet Sonnenwiese i Koren Sales. Tove Laila var sju år gammel. Om noen måneder skulle hun være tilbake i Norge.

- På barnehjemmet begynte jeg å væte senga. De sa til meg: «Tisser du i senga i natt, blir du snauklipt.» Jeg gjorde det, og de klipte håret mitt, forteller hun.

"TYSKERSVIN": - Jeg ble sendt til Ålesund, tilbake til mor. Og det var da helvete startet for meg. Jeg mener staten gjorde en grov feil da de rev meg bort fra et trygt og godt hjem, og plasserte meg hos moren min igjen. Jeg kunne ikke et ord norsk. Men språket mitt ble banket ut av meg, med kleshengere.

For i morens nye hjem i Ålesund ventet en brutal og grusom tilværelse, med vold og nedverdigende behandling.

- Når du får «tyskersvin» slengt etter deg av din egen mor... Jeg har ikke tall på hvor mange kleshengere som brakk over ryggen min. Jeg forsøkte å rekke armene ut til henne, men det nyttet aldri.

I tillegg til volden ble hun i mange år utsatt for seksuelle overgrep av sin stefar.

- Jeg torde aldri å fortelle det til noen. Da jeg var 15 år, stakk jeg. Jeg flyttet på hybel hos en annen familie, og begynte å jobbe. Jeg var 15 år, og da jeg gikk til legen, konstaterte han at jeg hadde blødende magesår, forteller hun.

UFØR: 1. januar 1960, 18 år gammel, flyttet hun til Oslo. Det siste hun gjorde før hun dro, var å betale familiens gjeld til kjøpmannen med egne penger. Hun tok vaskejobb på Ullevål sykehus. Hun giftet seg, og fikk sitt første barn som 20-åring. I dag har hun voksne barn, en sønn og en datter, og fem barnebarn.

- Jeg var medlem av AUF, og etter hvert begynte jeg å jobbe deltid innenfor fagorganisasjonen. Jeg tok kurs, og fikk i 1973 fast jobb i LO sentralt. Men helsa ødela for arbeidskarrieren. Som 30-åring måtte Tove Laila opereres i magen, og to år seinere måtte hun ha en ny operasjon. I dag har hun vært uføretrygdet i 20 år. Hun er ikke i tvil om at hennes helseproblemer er et resultat av hennes oppvekst som tyskerunge.

PAUL HANSEN (59):

«IQ 45. Han er renslig. Spiser selv. Vil gjerne leke med de andre barna. Er i det hele tatt temmelig frisk og grei, og han snakker også temmelig godt.»

Diagnosen er hentet fra et dokument om Paul Hansen. Det er skrevet ved «Statens hjem for åndssvake», Emma Hjorth i Bærum, i 1946. Der ble fire år gamle Paul plassert av staten.

- Det var ingen som ville ha oss. Sammen med 18 andre barn ble jeg erklært åndssvak og plassert på Emma Hjorth. Jeg kan huske at det var mange syke mennesker der. Det bråkte så veldig. Jeg husker at jeg bodde sammen med pasienter som spiste og gjorde sitt fornødne på samme rom. Det var slik det var der, sier Paul Hansen (59).

Han ble født i Drammen 7. april 1942. Hans far var Paul Lassak, tysk pilot i Luftwaffe. Pauls mor møtte hans far på Strømsø Torg, der den tyske kasernen lå. Hjemme hos Paul på Rosenhoff i Oslo henger det eneste bildet av faren på veggen. Han døde i 1952. Moren giftet seg med en annen tysk soldat i 1945, og flyttet til Tyskland. Han møtte henne i Tyskland i 1964 og 65.

- Da fikk jeg følelsen av at jeg var i veien for henne. Hun reiste ifra meg da jeg var to år. Jeg ble sendt til lebensbornhjemmet Godthaab i Bærum, og var tre år der. Da krigen var slutt, var det ingen som ville ha oss krigsbarna.

Jeg ble plassert blant de åndssvake. Jeg følte at det var en straff for at vi hadde de foreldrene vi hadde. At det var en slags hevn for at vi hadde tysk far og norsk mor, sier Paul.

LESER DÅRLIG: I 1950 ble han flyttet til hjemmet Furuheim på Nannestad, videre til barnehjem på Tjøme og internatskole på Torshov i Oslo. Han gikk fire år på skolen, men var i opprør og ble satt i hjelpeklasse. Han er bitter for at han ikke fikk mer skolegang. Det var mobbing og steinkasting fra guttene i gata fordi han var den han var.

- I dag er jeg ikke noe særlig flink til å regne. Og jeg er ikke så flink til å lese heller, sier han.

I 1960 bar det tilbake til Emma Hjorth. Nye åtte år på anstalt for åndssvake.

Paul Hansen snakker kvikt og tydelig om sin fortid. Han har samlet en nitid ordnet perm med dokumenter som forteller om hvordan myndighetene har betraktet ham, som evneveik og tilbakestående. Men på alle dokumenter som har omhandlet Paul Hansens evner og innsats i jobbene han har fått gjøre på anstaltene, får han bare skryt.

I 1968 ble han skrevet ut av Emma Hjorth, og begynte å jobbe for metallbedriften Metalco i Bærum. Den første rapporten arbeidsgiveren ga om Paul, beskrev ham som «den beste slipearbeideren som har jobbet her». Beskrivelsen av det samme mennesket norsk helsevesen hadde behandlet som åndssvak i 26 år.

- Det var en oppreisning i seg selv å få begynne å jobbe, sier han.

Siden har han jobbet hele tida. I dag er han renholder ved Universitetet i Oslo, og planlegger å holde på i mange år til. Men nå vil han kjempe for å få oppreisning for familien og barndommen han mener at norske myndigheter tok fra ham.

ANNE-MARIE GRUBE (57):

17. mai 1951 nærmet seg. Sju år gamle Anne-Marie Grube fikk fem kroner for å gå hente skoene sine hos skomakeren. I stedet gikk hun på apoteket, kjøpte en stor rull med plaster. Utsultet på kjærlighet og omsorg festet hun plasteret over øyet i håp om at noen skulle synes synd på henne. Det hjalp ikke.

I 1943 ble Anne-Maries mor gravid. Hun rømte fra hjembyen Moss til Oslo, bort fra familien. Barnefaren var den tyske soldaten Arthur Grube. 15. april 1944 ble Anne-Marie født på Rikshospitalet. Da hun ble døpt, var en av de ansatte på sykehuset fadder.

Hun og moren bodde på Aline Spedbarnshjem i Oslo. Hun fikk lebensbornnummer 5021. Moren jobbet, og lille Anne-Marie ble liggende alene i lekegrinda hele dagen.

- Etter ni måneder kom bestemor og hentet meg, uten videre. Hun hadde oppsporet min mor og funnet ut at jeg var blitt født. Hun tok meg med til Moss. Da begynte helvete, sier Anne-Marie.

Hun fikk nytt navn, for å skjule opphavet. Barneåra ble en streng og kjærlighetsløs tilværelse. Juling og nedverdigende bemerkninger var daglig kost. Hun ble stengt inne i huset. Når bestemoren gikk på frelsesarmémøte hver søndag, var Anne-Marie innelåst i andre etasje. Venner fikk ikke være med hjem, og gaver hun fikk ble tatt fra henne.

- Jeg fikk mat og klær, men det var alt. Jeg fikk aldri en klem. Dersom jeg stilte spørsmål om hvorfor det var slik, ble jeg truet med å bli sendt bort.

LEVD I SKAM: - Jeg har levd livet mitt i skam, sier Anne-Marie.

Og det er helsa det har gått ut over. 28 år gammel fikk hun kreft. 35 år gammel ble hun uføretrygdet. Hun er overbevist om at oppveksten er årsaken.

- I 1962, da jeg var 17 år gammel, fortalte min mor meg at min far var død. I 1999 begynte jeg å prøve å finne ut noe om faren min. Jeg fikk svar fra den tyske ambassaden at han døde i 1970.

- Da jeg fikk brevet, brast det for meg. Jeg fikk et voldsomt angstanfall, og måtte kjøres til sykehuset i ambulanse. Det tok tre måneder før jeg var på beina igjen. Det ble for mye for meg.

INGEN REGLER: Nå kjemper hun for oppreisning. Hun mener den norske staten ikke brydde seg om hennes skjebne.

- Hvordan kunne bestemoren min bare komme og ta meg fra moren min? De tok fra meg navnet mitt, slik at ingen skulle vite at jeg hadde tysk far. Ingen satte foten ned mot mobbing og mishandling. De gjorde som de ville med meg, sier sarpsborgskvinnen.

Hun har ingen utdannelse, men med en enkel setning sammenfatter hun innholdet i søksmålet hun og de 121 andre krigsbarna har reist mot staten:

- For oss krigsbarna gjaldt det ingen regler.

Tyskerbarna

  • Ingen vet med sikkerhet hvor mange krigsbarn som ble født i Norge, men anslagene ligger på mellom 9000 og 12000. Krigsbarna er barn av norske mødre og tyske soldater.
  • Lebensborn er navnet på en organisasjon grunnlagt av SS-lederen Heinrich Himmler i 1935 for å øke antallet barn av «godt blod». Lebensborn drev blant annet fødehjem. Fra 1941 omfattet virksomheten også «rasemessige verdifulle barn» fra tyskokkuperte områder, deriblant Norge.
  • Krigsbarnas rettsoppgjør starter i Oslo byrett i morgen, og det er satt av to uker. Saken gjelder krav fra sju personer født i tidsrommet 1941- 44 av norsk mor og tysk far. Saksøkerne mener at de på grunn av sin herkomst er blitt utsatt for overgrep som omfattes av Den europeiske menneskerettskonvensjon. De krever erstatning fra staten på opptil to millioner kroner hver. Denne saken er én av tre saker som er reist for Oslo byrett. Til sammen har 122 personer reist søksmål.
  • Saksøkte, staten, ved Sosial- og helsedepartementet, har påstått seg frifunnet. Staten mener at saksøkerne ikke har konkretisert hvilke overgrep eller unnlatelser som saksøkerne har blitt utsatt for, og som staten kan være erstatningspliktig for. Staten mener at erstatningskravene under enhver omstendighet er foreldet.
  • Det er kalt inn en rekke vitner i saken, og blant dem er Jens Chr. Hauge som må forklare seg om forholdene for mødrene og deres barn like etter krigens slutt, og hva som skjedde i forbindelse med krigsbarnrapporten.
  • I sin nyttårstale 2000 beklaget Bondevik behandlingen krigsbarna fikk i Norge. I dag vil ingen i regjeringen si ett ord om sitt syn på krigsbarnsaken.

- Statsministeren vil ikke gi noen kommentarer i forkant av rettssaken, sier statssekretær Gunnar Husan.

NUMMER 501: Fotografert med sin mor og faren, den tyske soldaten Werner Perkün. Faren døde ved østfronten underkrigen. Tove Laila var lebensbornbarn nummer 501.
NUMMER 1077: Paul Hansen var to år da han ble plassert på Lebensbornhjemmet Godthaab i Bærum. Han var lebensbornbarn nummer 1077.
RETTFERDIGHET: Tove Laila Strand (59) fra Oslo er et av 122 krigsbarn som har saksøkt staten for brudd på menneskerettighetene. Hun mener en erstatning er rettferdig for å gi krigsbarna oppreising og økt livskvalitet.
ETTERFORSKNING: Paul Hansen (59) har jobbet hardt for å avdekke sin egen historie. I en stor perm har oslomannen sirlig ordnet opplysninger om sin far og sin oppvekst.
GRUER SEG: Anne-Marie Grube (57) fra Sarpsborg gruer seg til rettssaken som begynner på mandag. Da må hun forklare seg om den vanskelige barndommen som krigsbarn.
NUMMER 5021: Dette er det eneste bildet som er tatt av krigsbarnet Anne Marie Grube Hun var sju år gammel og vokste opp hos bestemoren i Moss. Hun var lebensbornbarn nummer 5021.
Hele Norges coronakart