Et livsfarlig spill

Det politiske maktspillet i Sri Lanka har i et par tiår foregått med livet som innsats, og nå fortsetter det med å sette freden på spill.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TIDA VAR INNE

or å sette seg ned og studere Tamiltigrenes forslag til midlertidig sjølstyre i nord og øst på den krigsherjede tropeøya. Forslaget er en milepæl i fredsprosessen og på veien mot en føderal stat i Sri Lanka, der tamilene, muslimene og det singalesiske flertallet endelig skulle få leve i fred med hverandre etter 20 års borgerkrig betalt med anslagsvis 65000 tapte liv. Forslaget er også historisk fordi det er første gang Tigrene har lagt fram et eget forslag til politisk løsning, i stedet for bare å svare på motpartens.

Men så slo maktkampen i Colombo ut i lys lue, mellom president Chandrika Kumaratunga og statsminister Ranil Wickremesinghe, og overskygget alt annet. Det er et politisk spill med skyhøy innsats. Mens statsministeren var på offisielt besøk i USA, avsatte Kumaratunga hans tre statsråder for forsvar, innenrikssaker og media og satte sin egen bak på de tre taburettene. Sri Lanka har altså en president som sparker tre nøkkelstatsråder uten å avsette statsministeren som utnevnte dem, og en statsminister som har presidenten som tredobbel statsråd. Presidenten opptrer som landets opposisjonsleder.

FORFATNINGSKRISE

er ingen overdreven beskrivelse. Kumaratunga gjennomførte et legalt statskupp og innførte unntakstilstand i statsministerens fravær. Parlamentet er stengt av presidenten til 19. november. Men et flertall av de folkevalgte har bedt parlamentets president å sammenkalle parlamentet snarest råd likevel, og viser til paragrafer i grunnloven, mens Kumaratunga og hennes parti avviser dette som ulovlig.

Norge skulle mekle mellom Tigrene og Sri Lankas regjering, og de norske «tilretteleggerne» er i landet i disse dager for å fortsette fredsprosessen. Men nå er behovet for en mekler størst i striden mellom presidenten og statsministeren - og oppdraget synes betydelig vanskeligere. Å få til en våpenhvile mellom de politiske erkefiendene i Colombo er avgjort ikke et oppdrag for norsk diplomati.

MEN HELE FREDSPROSESSEN

står på spill. Kumaratunga har sagt at våpenhvileavtalen som Wickremesinghe har undertegnet med Tigrene, er ulovlig. Men hun har også sagt at hun ikke vil bryte den og gå til krig. Og på bakken sier den nordiske overvåkingsstyrken at fred og ro råder. Men fredsprosessen er lagt på is av statsministeren, som sier han ikke lenger har styring over den, og han foreslår i stedet at presidenten nå tar dette ansvaret. De to skal møtes i dag. Kumaratunga har foreslått å danne nasjonal samlingsregjering, men det avviser Wickremesinghe blankt. Han ønsker i stedet nyvalg og sier seg sikker på å ha flertallet av folket bak seg i fredspolitikken.

Hva som blir utgangen på denne krisa, er det umulig å spå. «Vet ikke,» er svaret fra samtlige politiske iakttakere.

«TIGER-GUTTA»

oppe i skogene i nord klør seg nok i bakhodet og lurer på hva de skal gjøre mens de singalesiske løvene slåss sør i Colombo. Hittil har de holdt seg helt i ro. Wickremesinghe håper nok at opprørerne vil nekte å forhandle med Kumaratunga og gjøre ham til den eneste som kan få til fred. Kumaratunga har kommet med mange harde utfall mot norsk innblanding. For Tigrene er norsk medvirkning et ufravikelig krav. De har ikke tillit til andre.

Men Tigrene har dårlige erfaringer med å blande seg inn i maktkampen i Colombo. De må ta skylda for at Kumaratunga vant presidentvalget i 1999 over Wickremesinghe. De prøvde å drepe henne på valgkampens siste dag uten å lykkes, men de gjorde henne enøyd - i ansiktet og muligens i politikken - og velgerne slo ring om henne. To år etterpå fikk Wickremesinghe hevn i parlamentsvalget og ble statsminister. Fra da av synes hun å ha hatt som sitt overordnede mål å knekke ham.

BÅDE RANIL OG CHANDRIKA,

sier de som er på fornavn med dem, tror på forhandlinger om sjølstyre for tamilene og en fredsavtale med Tigrene. Den bitre ironien er at de ikke kan gå sammen om å få dette til. Det er ikke plass til begge. Ingen vil ha krig igjen, men faren er at landet kan snuble inn i krigen. Et nytt sjøslag mellom sjøforsvaret og Tigrenes egen «marine», med utspring i smugling av våpen, eller sammenstøt mellom ulike grupper nord og øst på øya, kan fort komme ut av styring. Særlig gjelder dette når ingen vet hvem som har makta over sjøforsvaret og styring med fredsprosessen.