Et lønnssystems fallitt

Det begynte i valgkampen. Da var det lærerne som måtte få 50000 til 100000 kroner mer i årslønn. Uka etter valget var det hjelpepleiernes tur til å få statsrådssympati. Og forrige fredag eksploderte sykepleierne så å si i fjeset på KS-direktør Jan Andersen-Gott, som var så uforsiktig å antyde at det ikke var sikkert sykepleiere ville jobbe mer selv om de fikk høyere lønn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dumt sagt, selvsagt. Det frekkeste fra den kanten siden den gråhårete lystprovokatør, kommunenes daværende forhandlingsleder Tor Kaasa, for et tiår siden ertet på seg daværende sykepleierleder Aud Blankholm med sitt sagnomsuste: «Dere er så søte når dere er sinte.» Andersen-Gott rakk i helga å bli like herostratisk berømt før han måtte krype til korset. Men han sikret sykepleierne og deres leder Bente Slaatten en medieeksponering som tilsvarer mange millioner av reklamekroner. Det sies at hun var så fornøyd med Andersen-Gotts selvmål at hun glemte å være sint på ham mellom TV-innslagene.

  • Men selv om lønnslogikken til forhandlingsdirektøren i Kommunenes Sentralforbund gjorde ham fortjent til spott, var han utvilsomt i nærheten av et poeng. Det er mange grunner til at sykepleiere arbeider deltid. Noen får ikke full stilling. Andre vil ikke ha det. De med deltidsstilling kan velge hvor mye de vil jobbe ved å skjøte på med ekstravakter. Atter andre har forlatt sykepleieryrket. Hvor stor lønnsøkning må til for å friste dem tilbake? Ganske mye. Det har neppe vært noe lett valg å slutte i yrket de har utdannet seg til. Og er det i så fall målrettet bruk av skattepenger å gi alle sykepleiere en lønnsøkning som skal lokke en del av dem tilbake?
  • Hvis 40000 sykepleiere fortjener 100000 kroner mer i årslønn, vil det koste fire milliarder kroner i året. Skal lærerne få det samme, kan vi plusse på ti milliarder kroner. Legger vi en tilsvarende lønnsøkning for hjelpepleierne på toppen, nærmer vi oss tjue milliarder kroner mer i lønnsutgifter for stat og kommuner. Får vi da mer skole og helse ut av hver krone? Selv ikke lederne i de ansattes organisasjoner drømmer om slike lønnshopp for sine medlemmer. Det ville sprenge alle realistiske rammer, kjøre økonomien i grøfta og bringe renta til værs.
  • Lønnssystemet for de offentlig ansatte har for lengst spilt fallitt. Jeg kan snart ikke huske hvilket år lærere og sykepleiere ikke var publikumsyndlinger foran et lønnsoppgjør. Og jeg kan definitivt ikke huske at de noen gang har fått det de har fortjent, langt mindre hva de selv mente de fortjente. Ikke engang når loven om tilbud og etterspørsel er i deres favør, oppnår de markedspris. Det er blitt en evig klagesang som forsurer arbeidsmiljø og arbeidslyst og bidrar til at yrkenes status synker. Det er på høy tid at dette erkjennes både av myndigheter og organisasjonsledere, slik at det for alvor kan tenkes nytt.
  • Statistisk sentralbyrå har regnet ut at kommunene trenger 85000 flere årsverk de neste ti årene, de fleste som pleiere i en ekspanderende helse- og omsorgssektor. I tillegg skal halvparten av lærerne byttes ut fordi de nærmer seg pensjonsalderen. Unge kvinner og noen menn vil fortsette å velge disse yrkesretningene, men når de opplever at det fysiske og mentale slitet ikke er verdt lønna de får, vil en betydelig del av dem også fortsette å falle fra. Derfor må det utdannes langt flere enn det tilsynelatende er behov for. For sikkerhets skyld har utdanningsmyndighetene utdannet langt for få de siste årene.
  • Problemene med å få rekruttert velferdsstatens fotsoldater er i ferd med å bli så stort at det kunne fortjene en nasjonal strateg. Det vil kreve omfattende endringer i lønnssystemet og i organiseringen av sykehus og skoler. Lærere må få selskap av andre yrkesgrupper i skolen, slik at de kan konsentrere seg om å være pedagoger. Helsepersonell må bli avlastet for administrative gjøremål for å kunne konsentrere seg om pasientene. Gjerdene mellom leger, sykepleiere og hjelpepleiere på sykehusene må rives. Lønn må i større grad forhandles lokalt for å rekruttere, beholde og belønne verdifull arbeidskraft. Arbeidsgiverne må bli så gode at de trekker de beste kvinner og menn til virksomheten. Politikerne bør avvikle kontantstøtten og sikre velferdsstaten framfor å la den ese ut over sine grenser. Det er nok å gjøre, som gutta i privat sektor pleier å si.