Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Et medmenneskes dagbok

Et unikt østerriksknorsk dokument er på vei ut i verden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SJELDEN har norsk litteratureksport vært så betydningsfull som i høst og vinter. Det skyldes imidlertid verken Jo Nesbø eller Karin Fossum, krimlokomotivene i utenlandssalget av norsk litteratur. Ei heller skyldes det de utmerkede bøkene til Lars Saabye Christensen, dét faktum at Oktober i fjor inngikk ti oversettelseskontrakter for Dag Solstads generasjonsdefinerende romaner (som nå foreligger på imponerende 22 språk) eller Åsne Seierstads internasjonale journalistsuksess. Årsaken er å finne mellom permene til den høyst uvanlige utgivelsen «Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge», som Jan Erik Vold har redigert. Etter at Gyldendal lanserte boka i høst, har forlaget allerede solgt den til syv land. Ifølge Klassekampen er dagboka til den østerrikske jenta solgt til Sverige, Danmark, Estland, Tyskland, Nederland, England og Israel. Ikke bare er det uvanlig at en norsk sakprosatittel selges så raskt til så mange land – særlig det engelskspråklige markedet har vist seg vanskelig å komme inn på for norske bokutgivelser.

DET ER imidlertid ikke vanskelig å forstå at boka om Ruth Maier har internasjonal appell: Historien om den begavede attenåringen fra Wiens borgerskap som flyktet til Norge i 1939, og forlot landet med fangeskipet «Donau» 26. november tre år seinere, etter Oslos andre store jøderazzia, må framstå som like sterk og tragisk enten man bor i Norge, Estland eller Nederland. Ifølge Vold ble Ruth Maier slept ned trappen fra hospitset på St. Hanshaugen der hun bodde av to norske politimenn. En annen jente på hospitset skal ha tilbudt seg å ta vare på gullarmbåndet hennes – «til du kommer tilbake». Men Ruth Maiers svar tyder på at hun visste hva som lå foran henne: «Jeg kommer aldri tilbake».

UTSAGNET var sørgelig realistisk. Ruth Maier ble ført med «Donau» til Stettin, og deretter videre til Auschwitz i en godsvogn. Hun fikk ikke leve lenge: 1. desember 1942 døde Ruth Maier i den beryktede konsentrasjonsleiren, tre uker etter 22-årsdagen hennes. Det siste livstegnet fra henne er et brev til hennes nære venninne, lyrikeren Gunvor Hofmo, som ble smuglet ut fra «Donau». Ordene hennes er til å gråte av: «Jeg tror det er like bra at det er kommet til dette. Hvorfor skal ikke vi lide når det er så mye lidelse til? Bekymre deg ikke om meg. Jeg ville kanskje ikke bytte med deg».

IFØLGE Vold skrev Ruth Maier dagbok hele livet. Første gang leseren møter henne, er hun tolvåring i hjembyen Wien. Siden følger vi henne gjennom ungdomsår og krigens opptrapping. Brev til søsteren, som flykter til England, forteller om hennes første år i Norge. Overgangen fra den sentraleuropeiske metropolen Wien til Lillestrøm må ha vært enorm, men Ruth Maier er takknemlig for godheten hun møter, og i et brev til søsteren legger hun ved en enkel tegning av sin nye utsikt fra Storgaten 7 på Lillestrøm (boka inneholder både dikt og malerier). Deretter følger vi henne gjennom tvil og selvransakelse i Norge, og ikke minst gjennom det sterke møtet med Gunvor Hofmo, hennes «tvillingsjel», som Hofmo siden skrev. Det er umulig å ikke bli slått av den voldsomme refleksjonskraften og den velformulerte kunnskapen både om mennesker og ideer som preger den unge kvinnens dagbøker og brev. At Gyldendal ikke ville gi dem ut første gang forlaget ble tilbudt dem, våren 1953, framstår 55 år seinere som uforståelig. Gunvor Hofmo fikk den gang beskjed om at de var for private. I dag blir man snarere slått av hvor allmennmenneskelig gyldige de er – noe utenlandssalget er bevis på, og noe også Jan Erik Volds avslutningsord i forordet understreker: «Ruth Maier, den evige jøde. Den evige flyktning. Den evige intellektuelle. Den evige kunstnersjel. Den evige androgyne. Den evige outsider. Sterk og hjemløs. Et medmenneske.»

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media