Gjennom store deler av 1990-tallet var EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) mer en uttrykt målsetting enn en faktisk realitet. I det store og hele kunne man konkludere med at EU var en økonomisk kjempe og en sikkerhetspolitisk dverg.

EUs uheldige håndtering av krigene på Balkan bidro til å befeste USAs lederskap i europeisk sikkerhetspolitikk. Følgene var at NATO var den viktigste institusjonelle rammen for håndteringen av europeisk sikkerhet. Det inntrykk man fikk var at EU fremsto som svakt og splittet, og at noen reell europeisk sikkerhets- og forsvarspolitisk identitet ikke kunne utvikles med basis i EU-prosessen, men bare innenfor rammen av NATO.

Prosess

I dag ser en et helt annet bilde av EU i sikkerhets- og forsvarspolitisk sammenheng. I 1998 innledet Frankrike og Storbritannia en prosess i den franske havnebyen St. Malo som har ledet fram til at EU innen 2003 vil stå fram som en langt mer troverdig og enhetlig sikkerhetspolitisk aktør enn tidligere. I 2003 vil en militær styrke på om lag 50000- 60000 personer være operativ og være i stand til å håndtere fredsbevarende oppgaver i Europas nærområder. Det har også blitt etablert institusjoner i Brussel som skal lede utviklingen av EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (CESDP). Det dreier seg om en utenriks- og sikkerhetspolitisk komité, en militærkomité og en militær stabskomité. En sannsynlig konsekvens av institusjonaliseringen av CESDP er at det utvikles en spesifikk europeisk sikkerhets- og forsvarspolitisk identitet som er basert på europeisk integrasjon. Det karakteristiske for denne identiteten er at den utvikles utenfor NATOs rammer. Selv om CESDP er basert på et mellomstatlig samarbeid, følger den likevel den samme logikken som EU-prosessen hittil har fulgt, hvor faktisk solidaritet EUs medlemsstater imellom skapes som følge av de praktiske erfaringer samarbeidet har lagt grunnlaget for.