Et mjau om hjelp

Et spedbarn som mjauer, en rikt gift minstepensjonist og gamle, syke mennesker som er på vei tilbake til sin barndom, har noe til felles.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVERT ÅR fødes det gjennomsnittlig et barn her i landet som lager lyder som en katt. Sykdommen heter Cri du Chat-syndrom. Slike barn trenger hjelp til å utvikle språket sitt. Vi vet det, men vi vet ikke nok. De får ikke den hjelpen de trenger.

Skal de få det, må vi ha mer kunnskap om hvordan barn utvikler språk, både de som er normale og de som ikke er det. Men når det gjelder slik kunnskap, er Norge et u-land, sier professor Kristian Kristoffersen ved Universitetet i Oslo til forskningsmagasinet Apollon.

Mange små barn, både med og uten syndromer, kunne ha fått hjelp. Mange av dem trenger språkterapi allerede fra fødselen av. Men slike barn får ikke engang hjelp av logoped i barnehagen. Her er det noe riv ruskende galt, sier professor Kristoffersen.

Alle som tjener mindre enn 126000 kroner i året er fattige i vårt land, ifølge EUs definisjon. Sørger vi for at alle minstepensjonister får mer, så vil ingen av dem kunne sies å være fattige lenger. Det høres enkelt ut, men er det ikke. Vi sløser ikke med penger. Alle fattige er ikke fattige, sier statsråd Bjarne Håkon Hanssen til Dagbladet.

MANGE minstepensjonister har god råd, mener Hanssen. Hans eksempel er en pensjonist som aldri har vært i arbeid, og som er gift med en rik skipsmekler. Når det gjelder ekstra hjelp til de som virkelig er fattige, så viser Hanssen til at det finnes støtteordninger.

Boligstøtte, hjelpestønad, grunnstønad og tilleggstrygd er noen slike ordninger. Det er mange av dem og mange skjemaer å fylle ut. Mange av dem som er definert som fattige er utviklingshemmede, og de er lite flinke til å fylle ut søknader. Hanssen ønsker ikke å gi penger til de som ikke har krav på dem. Men han har også plikt til å sørge for at de som har det aller vanskeligst får det de har krav på. Mange av dem får ikke det. Det vet vi. Det vet Hanssen.

VI VIL BLI veldig mange gamle her i landet i nær framtid. I mange andre land også. Det burde være et godt tegn. Men det betyr også at vi står foran en global epidemi av Alzheimers sykdom. Innen 2050 vil 106 millioner mennesker lide av denne sykdommen, sier Ron Brookmeyer ved Johns Hopkins-universitetet som nylig la fram prognosen.

Alzheimers tapper et menneske for hjerneceller, dets vett og forstand og dets verdighet. Vi vet det, og vi ser at epidemien allerede er i ferd med å ramme oss. Men vi vet ennå ikke hvordan vi skal møte den, hvem som egentlig skal ta vare på de gamle som ubønnhørlig mister seg selv.

OMSORG er allerede et politisk tema foran valget til høsten. Nødvendig, men likevel synd. Fordi det forteller at en beredskap som burde ha vært på plass for lenge siden, ikke er det. Politikerne vil si, og gjenta, at vi har råd til å ta oss av våre syke og gamle, og at det er på tide å gjøre det. Men de vet, som vi vet, at et rikt land er det, som alltid først tar av dem som har det verst, foran alt annet. Som vet at omtanken, selv om den kommer fra hjertet, til enhver tid må støtte seg til kunnskap.

Både om de aller minste, de fattigste og de aller eldste.