Et monument av en bok

Tjue år etter sin død vekkes Jean-Paul Sartre til live - med et monument av en bok.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De tre unge amerikanske jentene som stanser ved Jean-Paul Sartres og Simone de Beauvoirs enkle grav på kirkegården på Montparnasse har ikke lest et ord av Sartre. I de tjue årene som har gått siden en av verdens fremste intellektuelle døde og tusenvis av beundrere fulgte ham til graven, har Sartre vært gjemt, glemt og delvis utskjelt. Det er berømmelsens pris, hevder den 51 år gamle nyfilosofen Bernard-Henri Lévy, som alltid har dyrket Sartre og som nå utgir en 650 siders praktbok om «Sartres århundre».

Sartre som person er mer berømt enn verket, sier Lévy. Navnet overskygger tekstene, og omdømmet forhindrer at de leses.

I dag er det bare klisjeer igjen etter Sartre, og særlig bildet av ham på tønna foran Renault-fabrikken i Billancourt under studentopprøret i mai 1968. Sartre ble på slutten av sitt liv en syndebukk for intelligentsiaens feil og for all galskap i det 20. århundre. I hjemlandet ble hans filosofiske hovedtanke, eksistensialismen, av enkelte kalt «ekskrementialisme», og det gikk grisete vitser om forholdet han i alle år hadde med Simone de Beauvoir.

SARTRE HAR ANONYME beundrere. Det ligger alltid friske blomster på graven. Og nå har han fått en ridder til å svinge sverdet for seg.

Bernard-Henri Lévy taler Sartres sak med overbevisning i alle mulige fora, den nye filosofen deler sin mesters evne til å slippe til foran en mikrofon.

Sartre er århundrets mann, slår Lévy fast, og vil bøte på urettferdighetene som er blitt begått mot ham. Og han er ikke alene. Ukemagasinene Le Point og Le Nouvel Observateur har begge Sartre på coveret. I samme slengen kommer det flere andre bøker om Sartre og hva som er igjen av ham i dag. Det er kanskje feil utgangspunkt. Ifølge filosofen Gilles Deleuze er det tåpelig å spørre seg selv om Sartre er begynnelsen eller slutten på noe. Som alle ting og skapende mennesker er han i midten, han vokser i midten, sier Deleuze.

Jean-Paul Sartre var i sannhet i midten av sitt århundre. Etter frigjøringen hadde 40-åringen med det olme blikket og den nasale stemmen prøvd seg på alt. Filosofi, romaner, teaterstykker, artikler, essayer og konferanser. Han var som en magnet alle krefter strekte seg mot, som skapte nysgjerrighet, debatt og opphissede følelser. Han ville på samme tid være forfatteren Stendhal og filosofen Spinoza, ifølge Simone de Beauvoir.

Sartre var samtidig en klovn, et plagiat, en skrytepave, en bajas, en besatt og en forvrengt person. Halstarrig, bløffmaker, polemiker og kameleon.

Han var motstandsmann blant motstandsfolk, marxist med marxister, arbeider i Billancourt, og stalinist med stalinister. Han satt på bistro og studerte kelnerens eksistensielle gester og hadde allerede utgitt monumentale verk som «Væren og intet». Det viktigste for ham var tida. «Jeg er nødt til å ta deg av arbeidstida mi,» sa han til en elskerinne som var for seint ute. Han hadde inngått en sannhetspakt med Castor, Simone de Beauvoir.

SAMTIDIG HADDE han nettopp hatt en intens opplevelse som ifølge Lévy ble et vendepunkt i hans liv som i hans verk. Sartre satt i tysk fangenskap på slutten av 1940. Der skrev han teaterstykket «Bariona» som han spilte med leirkameratene, som han følte en tett samhørighet med. Seinere skrev han at han «opplevde glede ved å være tapt i massen, være et nummer blant andre». Dette mener Lévy i stor grad bidro til at han sympatiserte med kommunistene og ble deres veikamerat, som franskmennene sier. Det ble den andre Sartre, sier Lévy.

Den dobbelte Sartre, antihumanisten fra «Kvalmen» og humanisten fra «Frihetens veier» oppfant vaksinen mot antitotalitarismen, men klarte ikke å sette den på seg selv.

Sartre var en tid prostalinistisk, solidarisk med Castro og Mao, mens han kritiserte sovjetiske dissidenter, selv om mange har tungt for å svelge det.

- I Norge har Sartre fått rykte som stalinist. Det er feil, sier Dag Østerberg som skrev «Jean-Paul Sartre» i 1993. Ifølge Østerberg har Sartre gått litt i glemmeboka i Norge, delvis på grunn av dette, men mest fordi han er vanskelig å lese, i en skolastisk stil med høyt oppdrevet fagsjargong som man kan bli ør i hodet av. Sartre hadde en voldsom trang til å skrive. Det var han mer hekta på enn Corydrane (et smertestillende middel som inneholdt amfetamin) eller alkohol (det ble verre mot slutten av hans liv). Castor måtte opptre som dealer og sende blekk, papir og bøker til ham i fangeleiren. I «Ordene», hans litterære mesterverk som han nektet å motta Nobelprisen for i 1964, skriver han at pennen ofte gikk så fort at han fikk vondt i håndleddet.

- JEG BEGYNTE LIVET mitt som jeg trolig vil avslutte det, omgitt av bøker, skrev Sartre. Igjen den dobbelte Sartre, som i «Ordene» tar avskjed med litteraturen som en sykdom man helbredes for, men som i skjul skriver en avhandling om romanforfatteren Gustave Flaubert i «Familiens idiot». «Ordene» er den boka alle de som ikke liker Sartre foretrekker, sier Bernard-Henri Lévy. I «Ordene» graver Sartre en grav for litteraturen, han tenker mot seg selv og den forfatteren han er.

I et intervju han hadde mot slutten av sitt liv med sin disippel Benny Lévy i Le Nouvel Observateur gikk han enda lenger, kastet marxismen på båten og nullstilte sine egne ideer.

Et falsum, sier Dag Østerberg. En ny mann, den tredje Sartre, sier Bernard-Henri Lévy, som hevder at Sartre gjennom dette siste budskapet gjenoppstår.

- Sartre oppfattes som uaktuell, mener professor Asbjørn Aarnes.

- I dag står medmennesket i fokus, for eksempel med Emmanuel Levinas. Medmennesket var et helvete for Sartre. Filosofiprofessor Renaud Barbaras forsvarer Sartre mot de mange som forkaster ham i filosofiens verden.

- Han har filosofisk mot, i en blanding av spekulativ makt og naivitet som får ham til å angripe problemene fra den bratteste siden, en måte å filosofere på som har en tendens til å forsvinne, sier Barbaras.

Sartre forsvinner ikke. For tjue år siden var kirkegården på Montparnasse fylt til trengsel, og Simone de Beauvoir besvimte. I dag kommer Sartre tilbake fra intet. For å bli. Man kommer ikke utenom ham for å forstå det 20. århundre, sier Lévy.

Artikkelforfatteren er Dagbladets korrespondent i Paris