Et norsk barn forsvinner

Statistikken er med oss. Nå har vi fått enda færre barn å ikke bry oss om.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BILDENE MÅ ALDRI

bli en vane, selv om vi har sett dem to ganger på en måned i sommer. Hundrevis av jublende og lettede redningsmennesker. Gråtende og lykkelige familiemedlemmer. Marthe (9) ble reddet ned fra høyfjellet i Fyresdal, og Christina (15) i Stjørdal før helga. Det har ikke vært mulig å gå glipp av historiene. TV, radio og aviser ryddet plass mellom jordbærpriser og ubekreftede værrykter om at sola snart var på vei. Pressen tjener penger på at barn forsvinner. Du må ikke tro annet.

MEN IKKE ALLE

forsvinninger er like mye verdt. Samtidig som letemannskapene gikk etter mulige spor i Stjørdal, kom meldingen på NTB om at to menn var forsvunnet i Sauda. Det var gått en måned siden de to sist ble sett. Jeg gjentar: én måned. Og dette var første melding i offentligheten om mysteriet. Saken kom med en tilleggsopplysning. Mennene på 25 og 35 år tilhører narkotikamiljøet i Sauda. Det forklarte saken. Det forklarte fraværet av Sea King-helikoptre og Røde Kors-kledde, ansvarsbevisste samfunnsborgere på leit i skog og hei. Men er det ikke en mor her også et sted?

Og hva med den rungende tausheten som oppstår i møte med et enda større og mer omfattende forsvinningsdrama? Det som pågår akkurat nå. I skrivende stund er 61 barn søkk borte for myndighetene i Norge. Dette er uten unntak barn av innvandrere, men like forsvunnet er de. Det er de ulike skoleetaterne som har registrert fraværet. Men så godt som ingenting er blitt gjort for å finne ut av hvor de er blitt av. Statsadvokat Inga Bejer Engh krever nå at politiet skal gjenoppta etterforskingen av disse forsvinningene, et politi som tidligere har henlagt sakene på grunn av bevisets stilling.

DET KAN VIRKE

som om myndighetene automatisk går ut fra at barna er tatt med til sine opprinnelige hjemland av foreldre eller slektninger, og at disse ikke har tatt seg bryet med å varsle de nødvendige norske etater. Det kan godt være. Vi kan bare håpe at det er historien. Men fraværet av handling vitner uansett om en menneskeholdning som i beste fall er kynisk. Det er ulik takst på barn. Men det går mot lysere tider. Antallet asylsøkere til Norge er halvert i forhold til i fjor. Da blir det noen bekymringer mindre. Og hvis nå foresatte i Utkant-Norge kan passe på barna sine enda mer der de ferdes i naturen, ja, så kan det bli riktig så trivelig her. Det er ny konkurranse neste år. Står vi på litt, kan vi bli verdens beste land én gang til.