Et nytt Kina

Da Jiang Zemin var på offisielt besøk i Norge for to år siden, ble hans budskap om hjemlig demokratisk reform overdøvet av et overivrig norsk politi som arresterte folk i gule t-skjorter og tibetanske munker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norske diplomater med Kina som arbeidsområde har forsøkt å få fram det samme: Kina er i støpeskjeen, levevilkårene for et stort flertall kinesere er bedre enn de har vært noen gang. På enkelte vitale områder kan man også snakke om menneskerettigheter som fungerer. Budskapet har til nå stort sett falt på svart-hvitt-tenkingens ufruktbare steingrunn, i enda større grad i USA enn her i landet. Clinton kan delvis takke seg selv. Mange husker ennå hans bitende angrep mot George Bushs Kina-politikk som «tar mer hensyn til aldrende diktatorer enn til massakrerte demokratiforkjempere».

  • Det stunder mot mellomvalg i Kongressen, og mange republikanere som frykter for sitt sete har sett angrep på Clintons forhold til Kina som et sikkert kort. De har hudflettet ham fordi han har gitt tillatelse til at to amerikanske kommunikasjonssatellitter er skutt opp med kinesiske «Den lange marsj»-raketter (selv om Bush gjorde det samme), han angripes for ikke å ha gjort nok for å stanse eksporten av kinesisk atomteknologi til Pakistan og mye mer. Kritikken nådde sitt toppunkt da det ble kjent at den offisielle mottakelsen skulle skje på Den himmelske freds plass, «dette notorisk beryktede henrettelsessted», som en kongressmann sa.
  • Det hvite hus fryktet selv det negative stempel seremonien kunne gi i ettertid, og kalte plassen «Østlige Plaza, Folkets store hall» i sine forhåndsorienteringer. Her varte den offisielle pomp og prakt, med saluttkanoner og lynende bajonetter nøyaktig 11 minutter, før Clinton gjorde det som kunne blitt en ødeleggende belastning til en kjempeseier.
  • Han sa med rene ord at det kinesiske lederskap handlet galt da soldater ble sendt mot demonstrerende demokratiforkjempere i 1989. I et land hvor det som skjedde for ni år siden har vært absolutt tabu, og kritikk har vært utenkelig, framførte Clinton kritikken i full offentlighet, ansikt til ansikt med den øverste kinesiske leder.
  • - Virkningen på kinesere som så dette på fjernsyn må ha vært omtrent like sterk som da Tore André Flo utliknet mot Brasil, fortalte en kinesisk dissident bosatt her i landet til meg i går. Hun var like overrasket over at Jiang Zemin foran åpne kamera gikk inn i direkte diskusjon med sin amerikanske kollega om grunnleggende uoverensstemmelser. At han forsvarte det som skjedde på Tienanmen, var ikke uventet. Men at de to motpolene i verdenspolitikken på denne måte utvekslet synspunkter om frihet til å mene, si og tro, må ha gjort kinesere målløse, mente hun.
  • Like overraskende og positivt var det at Jiang Zemin helt uoppfordret tok opp forholdet til Tibet, og for første gang inntok en holdning som kan tyde på forsonlighet og invitasjon til dialog med Dalai Lama. Jiangs adressater var ikke bare hans 1,3 milliarder landsmenn, som uannonsert fikk hendelsen inn i sine hjem. Han vet også at reform og nytenkning er nødvendig hvis han skal oppnå full aksept i verdenssamfunnet og ikke minst medlemskap i WTO, Verdens handelsorganisasjon. Det er langt på vei en forutsetning for videre økonomisk vekst i Kina.
  • Også Clinton snakket i minst like stor grad til Amerika som han gjorde til kinesere på Tienanmen, Beijing universitet og menigheten i en protestantisk kirke. Alt har til nå vært en triumf, en kanskje like stor seier som den Richard Nixon innkasserte da han åpnet for dialog med Maos rike.
  • Hvilke varige gevinster den jevne kineser vil sitte igjen med, gjenstår å se. President Jiang har allerede gjort det klart at Kina vil undertegne FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter i løpet av inneværende år. Men her er mange usikkerhetsfaktorer, ikke minst helsetilstanden til den asiatiske økonomiske tiger, som hoster skremmende langt inne i det kinesiske mirakel.