Et nytt kunstsenter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NASJONALMUSÉET: Først ønsket jeg at Nasjonalgalleriet skulle bestå og heller bygge ut på Tullinløkka, men nå har jeg ombestemt meg. Etter å ha lest opprop fra kunstnerne og vært på aksjon for bevaring. Kunstnerne argumenterer dårlig, ureflektert, nostalgisk og konservativt over mulighetene som ligger i dagens omstrukturering. De hevder at praksis i andre land er å bygge separate bygninger for ulike tidsepoker i kunsten, og at å flytte vil løsrive kunsten fra sin sammenheng. Det eneste tunge argument jeg har hørt, er at man er redd kunsten vil bli utstilt i en kjøpesenterarkitektur. Her er kjernen i problematikken.

Alle ønsker en verdig bygning til vår identitetsbyggende nasjonalskatt. Vi ser utallige eksempler på moderne arkitektur som virker simpel, billig, uten tyngde. Det bør derfor legges føringer på de som skal bestemme hva slags bygning vi skal få.

Hensikten må være å lage en signalbygning á la Operaen, hvor man for eksempel kunne se Nasjonalmuséet som en kontrast til den hvite marmoren i øst, og bygge den i tung sort marmor á la Universitetsbiblioteket, formet som en gigantisk kube med avrundete hjørner, som en Mekka-sten i all den kalde, lyse, firkantete, arkitekturen som preger Vikaområdet. Den gamle gule stasjonsbygningen ville kunne gli fint inn som en gylden åpning inn til denne «hellige sorte sten». Et forslag.

Like viktig er interiøret der den klassiske kunsten skal henge, som kan ha enkle men tunge innrammede dørportaler i edeltre som gir gjenskinn av gammel arkitektur, og med dempede mørke gråtoner eller andre farger på veggene, i stoff, og ikke kald hvit minimalisme.

Ved å samle alle tidsepoker i samme bygning kan man, som i Metropolitanmuséet i New York, gå fra barokken og opp i de moderne saler, sammenligne, se sammenhenger, ulikheter og skape dypere rom for refleksjon.

Et stort pre ved en slik løsning er at man frigjør det nåværende Nasjonalgalleriet til en stor og god utstillingshall hvor man kan invitere og vise internasjonale og nasjonale utstillinger, uten å måtte rydde unna den faste samlingen i Nasjonalmuséet. Få internasjonale utstillinger kommer til Oslo idag. Slik kan norsk kunstliv aktiveres betydelig. Bygningen vil også kunne virke som reserve for Nasjonalmuséet i fremtiden. Kunstindustrimuseet kan forbli i sin gamle bygning, pluss Kunst- og Håndverkskolen.

Dessuten har betydelig kunst i gjennomsnitt økt i verdi med ca. 10% det siste året, likt stigningen av aksjer før finanskrisen. Vi kunne med vår oljeformue støvsuget det internasjonale kunstmarked etter de beste verk fra alle epoker. Slik ville vi kunne skape et nytt kunstsenter i Europa som ville få internasjonal appell, trekke flere turister til Norge og bygge opp vår kulturelle kapital. Til dette trenger vi Nasjonalgalleriet. Kultur er den egentlige kapital, og skaper verdier.