Et nyttig prosti

De hellige tre prester fra Kautokeino, Balsfjord og Gamvik har på en imponerende måte maktet å tildra seg offentlighetens oppmerksomhet gjennom mange år. De sa simsalabim og etablerte et imaginært prosti, til biskopenes forfjamselse og statens irritasjon. Det likner en fabel, men blir til noe høyst virkelig og jordnært når Kongen i statsråd med Kirkens velsignelse går til rettssak for å bli kvitt dem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den som gir pressen skylden for dette sirkusets gjennomslagskraft i mediene, gjør det enkelt for seg selv, og overser betydningen av både samfunnsstruktur og politisk og kirkelig makt. De hellige tre prester, Knudsen, åndelig rådgiver, Lyngmo, suspendert sokneprest, og Thorsen, suspendert sokneprest, rører ved en orden som stikker dypt, svært dypt, og de roter til en kirkelig reformprosess som biskopene nesten for enhver pris vil styre etter sine egne embetshoders planer.

  • Opprørsprestene i Strandebarm prosti utgjør en marginal gruppe i det norske kirkebildet. De er fanatiske i sin kamp og deres opprør er ikke bundet til noen større folkelig bevegelse. Til tross for årelangt virke, øynes ingen vekkelse i deres spor. I deres framferd merkes ingen kjærlig ånd, intet liflig sus av den brennende lyst og kjærlighet til all verdens mennesker. Kristenlivets generalsekretærer uttrykker sympati for prestenes standpunkter, og protesterer på prestenes vegne for all verden, men når det kommer til ferden, vender de ryggen til sine meningsfeller. Kirkeminister Lilletun gjør det samme i trygg forvissning om hvor flertallet står og hvor familien Sæle i Bergen befinner seg i ferien.
  • Alle andre, julekristne og opplyste liberale, vender likeledes ryggen til og blir med i den store majoriteten, fordi fanatiske presteskap, enten de er av iransk eller norsk merke, er noe vi verken vil støtte eller være med på å finansiere over statlige budsjetter. Og akkurat det er langt mer et verdi- og moralspørsmål enn et økonomisk. Men det er også fordi vi ser på staten som noe annet enn det den faktisk er; konfesjonelt bundet til en bestemt religion. Det er et faktum som pragmatikerne tar så lett på at de står i fare for å ende opp i en romantisk folkekirketanke der staten, og ikke trossamfunnet, er den bærende bjelken. Frykten for de hellige tre prester og likesinnede er så stor foran et eventuelt skille mellom stat og kirke at de gladelig overlater dem til regjeringsadvokaten så lenge det er mulig. Politisk er det langt verre at denne holdningen hindrer full religionsfrihet, basert på en bevisst religionspolitikk.
  • Den kirkelige reformbevegelsen har stor tilslutning innen Kirken, men i møte med de hellige tre prester blir lunkenheten i dens konservative fløy tydelig, mens den radikale siden går utenom prinsipielle problemstillinger for å være sikret førstehjelp fra staten når det blir for trangt å puste i egen kirke. Den foreløpige felles gevinsten er Kirkens enhet, styrt av biskopene.
  • Mens de hellige tre prester utfordrer Kirkens fløyer i det å gå på akkord med egen tro, gir de samfunnet for øvrig en påminnelse om at nå er tida mer enn fullmoden for et skille mellom stat og kirke. Dette er ikke underholdende lenger, fordi spørsmålet om religionsfrihet er blitt for påtrengende og alvorlig i en verden der de kulturelle uttrykk og religioner kommer stadig tettere på hverandre og der ståsted i dialogen faktisk kan bety mye for respekten som utvises.
  • Statskirkeordningen legitimerer paradoksalt nok prestenes opprør, fordi de med en viss rett kan påberope seg både bibel og grunnlov. Vi har ikke noe iransk presteskap, men kanskje var det nødvendig med et imaginært prosti for at flere skal få øynene opp for hvor uforenlige slike tankebaner er med en moderne demokratisk stat som sikrer alle full politisk og religiøs frihet.