Et øyeblikk …

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jo, nå må jeg få lov til å bryte inn litt her. Fotballsupportere har en underlig sammensatt psykologi, hvori de viktigste bestanddelene er nostalgi, gullfiskhukommelse og håp. Ikke før har Drillos gått av banen i Düsseldorf, før nasjonen reiser seg i et unisont jubelbrøl. Håpet er tent. Norge skal bli en fotballnasjon.

Siden jeg tilhører den lille, men storslagne andelen av befolkningen som ikke er interessert i fotball, er jeg i stand til å holde hodet kaldt i dager som dette, og igjen føler jeg dette kallet til å realitetsorientere.

Faktum er at fotballandslaget under den forrige Drillo-perioden var særdeles upopulært. I et nasjonalt perspektiv var kampene nervepirrende nok, men i verden for øvrig, var Norges landskamper som å se Muhammed Ali hamre løs på en sekk kålrabi. Skjellsordene gjallet fra kontinent til kontinent, for slik destruktiv fotball hadde verden aldri sett: Primitivt, kjedelig, forutsigbart, usofistikert og defensivt.

Den danske landslagskapteinen Lars Olsen sa for eksempel: «Jeg har aldri i min tid på klubblag eller landslag møtt et lag med så ultra-defensiv innstilling!»

Legenden Diego Maradona mente det norske landslaget besto av roboter.

«De har firkantede føtter, og trenger oljeskift mer enn massasje!»

Da Norge kvalifiserte seg til VM i USA, skrev The Independent at Norge neppe ville vinne nye hjerter for fotballen, men kunne «gjøre underverker for baseball». Da landslaget ble sendt hjem fra det samme VM, kunne VG fortelle at det var «til stående applaus fra en samlet verdenspresse, utskjelt og stemplet som ’fotballens ødeleggere’.

Og hva sa Drillo til alt dette? Jo, han sa: «Det er ikke vår oppgave å underholde.»

Nettopp. Landslaget under Egil Drillo Olsen viste et bilde av Norge som en gledesløs, gjerrig og ussel nasjon. Da var det sagt. Takk. Fortsett å juble.