Et personlig ansvar

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Er man først gift med hverandre, ender forsøk på å forhandle seg fram til bare å være «litt gift», helst med skilsmisse. Slik gikk det også for Den norske Forleggerforening og Bokhandlerforeningen. Forhandlingene om en ny bransjeavtale sprakk.
  • Og som ved de fleste skilsmisser fikk de virkelige taperne ikke være med på forhandlingene. Forfatterne vet ikke om de skal holde med far eller mor, og ønsker mest av alt at de to bare skal bli sammen igjen så fort som mulig. Rundt står hele bokfamilien som ikke fatter hvordan de to partene har klart å rote det hele slik til.
  • Selvsagt slet de to foreningene med problemer. Ektepakten mellom de to, bransjeavtalen, var i utgangspunktet mer enn hundre år gammel og ikke i tide tilpasset vår nye tid. Det er også partenes egen feil. Nå ble det for mye å forandre for fort. Begge trodde de den andre part hadde mer å gi.
  • Hvis noen skulle trenge gode argumenter for hvorfor bransjeavtalen bør bestå, er det bare å lese forleggernes og bokhandlernes egne, poengterte og velformulerte begrunnelser da de sist søkte og fikk dispensasjon fra Konkurransetilsynet - skrevet knapt et år før forleggerne valgte å si opp den samme avtalen. Sjelden har noen så raskt revet ned sin egen kulturelle troverdighet. Tidligere snakket man om forlag som børs og katedral. Nå er katedralen børsnotert.
  • De samme, store forlagene ser nå for seg en framtid der de skal danne et kartell, og ensidig diktere forhandlerbetingelser til den enkelte bokhandler. Det krever dispensasjon fra norsk lov, og den innvilges neppe så lenge bokhandlerne stritter imot.
  • I stedet må forleggere og bokhandlere på nytt og raskt sette seg ned ved forhandlingsbordet, for i fellesskap å tømre sammen en ny minimumsavtale der minstekravene til kulturansvar blir innfridd: Bred spredning av alle kulturviktige bøker, fast og lik pris på disse over hele landet. De personer som satt rundt bordet da bransjeforhandlingene skar seg, skrev der og da sine navn inn i norsk kulturhistorie. Det er deres handlinger de neste seks måneder som skal bestemme hva det vil stå om dem.