Et ran i 1988, i 2009 en pris nordmenn gjerne betaler

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er utvilsomt mange fordeler forbundet med at Norge skal søke om fotball-EM i 2016 sammen med Sverige. Ikke bare vil vi slippe en ydmykende kvalifisering med hederlige uavgjortresultater borte mot Makedonia. Endelig får også Lillestrøm en arena som kan huse nesten samtlige innbyggere i Skedsmo kommune. På tide, vil mange si. Og vi vil, med ny nasjonalstadion i Groruddalen og ny stadion på Lillestrøm, få to gode grunner til at ingen internasjonale stjerneartister noensinne mer skal måtte stå på scenen på skøytebanen Valle Hovin på Helsfyr i Oslo.

Til uka er det Madonna som i to omganger – tirsdag og torsdag – skal forsøke å gjøre betongsletta med de ynkelige tribunene og de rødmalte gjerdene til et mer sexy sted, en egnet ramme for glamorøs, gjennomkoreografert popnostalgi. Foran til sammen 80 000 mennesker. Samtidig er U2 ute på sin spektakulært designede 360°-turné, hvor de lever ut sin ultimate scenedesignfantasi. Hele rigget dekker i overkant av en fotballbanehalvdel, og turnélista teller Europas største og flotteste fotballstadion (Camp Nou, San Siro, Stade de France, Amsterdam Arena, Wembley osv.).

Av den grunn henvises vi denne uka, fredag og lørdag, til å gjenoppta tradisjonelle mindreverdighetskomplekser og god gammeldags valfarting til U2. Det er en verdensorden fra en svunnen tid som reetableres for en stakket stund: Norge er en provins i utkanten av Utkant-Europa, mens Göteborg er den pan-skandinavisk navle.

I gamle dager (det vil si 80-tallet) var det alltid slik. Skulle man se de største stjernene, var det Ullevi som gjaldt. Bruce Springsteens 1985-konserter på Ullevi, på toppen av «Born In The USA»-hysteriet, må ha trigget noe i det som en gang het Gunnar Eide Internasjonal Konsertdireksjon, og som nå heter Live Nation. To år etter fikk Norge sine første stadionkonserter: Tina Turner og Deep Purple på Valle Hovin. Dagbladet laget egne bilag med voksenopplæringen i kunsten å stå i brus- og pølsekø i en enorm folkemengde. Det trengs ikke lenger.

Hvorfor den grå, sjarmløse skøytebanen umiddelbart ble konstituert som hovedstadens foretrukne arena for de største stjernene er en gåte. I mangel på bedre grunner må ha vært det praktiske betonggolvet og den totale friheten fra norsk fotballs terminliste.

I internettets tidsalder selger Valle Hovin-konserter gjerne ut på cirka en halvtime. 40 000 billetter blir borte i en fei, til tross for en spektakulær prisøkning de siste 20 åra. En billett til Bruce Springsteen & The E Street Band i 1988 kostet 200 kroner. Det tilsvarer 320 kroner i 2008-verdi. Denne ukas Madonna-konserter koster 800 kroner pluss avgift, det hadde tilsvart en 500-lapp i 1988. Et ran i 1988, i 2009 en pris nordmenn gjerne betaler.

I et slikt perspektiv er det enkelt å se for seg at flere enn Norges Fotballforbund og mesterskapssultne fotballfans synes fotball-EM i Norge og nye store stadion er en god idé.