Et regimes slutt?

Vitenskapelig entusiasme og mangel på respekt for individets rettigheter er det bildet som sitter igjen etter Dagbladets reportasjer om arvehygiene og sterilisering i etterkrigstida. Etiske dilemmaer ble føyset undet teppet. Ingen tok opp de rettssikkerhetsproblemene tiltakene reiste.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Derfor er det bra at helseminister Dagfinn Høybråten nå varsler gansking. Så kan man selvsagt drøfte hva slags undersøkelse som bør iverksettes. For min del tror jeg det er viktig at en gransking gis en politisk markering.

Dette er en sak det går an å lære av. Derfor må det være tyngde over både det historiske og det juridiske. Dessuten kan det være naturlig å trekke inn det medisinsk-etiske miljøet som er bygd opp av professor Knut Erik Tranøy. Det ville tydeliggjøre denne siden av medisinen, som var så sørgelig forsømt da vitenskapen løp løpsk de første etterkrigsårene. Personer som ennå lever er påført urett og krenkelse gjennom den behandlingen de ble utsatt for. Derfor må en gransking også åpne for mulige erstatninger, slik det blir f eks i Sverige og USA.

  • For her er det en sammenheng i tid og rom. Det går en linje bakover til mellomkrigstidas planer og tiltak for å hindre «forringelse av rasen». Seinere helsedirektør Karl Evang var en av mange som hører til i dette bildet. Men Dagbladet og jeg får så ørene flagrer av professor Nils Roll-Hansen for at jeg trekker slike linjer. Det er historieforfalskning, skriver han i avisa onsdag. Han beskylder oss for å ty til både kommunistiske og nazistiske propagandamidler. Men hva som ellers er galt er ikke lett å få øye på. Jeg har aldeles ikke framstilt Karl Evang som pådriver for «statlig rasehygiene». Snarere tvert imot: Jeg understreket i min artikkel 30. april at Evang tok utgangspunkt i verdier som likhet og rettferdighet, og at hans program først og fremst var å gjøre den norske arbeider til et sunt og friskt menneske.
  • Men det var ikke bare det med Evang. Han var fascinert av rasehygieniske synspunkter, og skrev i en pamflett under behandlingen av steriliseringsloven: «...å begrense antallet dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som socialismen alltid har gått inn for.» Gjennom nitid kartlegging av menneskenes arveanlegg sammenstilt med økt innsikt i miljøfaktorenes betydning, kunne sosialismen få et helt nytt styringsredskap for å «bedre menneskemateriellets kvalitet». (Sitert etter Rune Slagstad)
  • Slik dokumenterer Evang selv hva han ville. Roll-Hansen sier han holdt igjen. Selvfølgelig holdt han igjen i forhold til de rabiate rasehygienikerne. Men Evang gikk ikke imot steriliseringsloven. Han og hans kolleger uttrykte meg bekjent heller ingen betenkeligheter med det som skjedde etter krigen, i motsetning til f eks Den norske advokatforening som satte foten ned for loven som satte IQ-mål på dem som kunne gifte seg.
  • Men Evang hadde betenkeligheter overfor tvangssterilisering: Han fryktet at det ville «lett gi vedkommende et inntrykk av å være mishandlet, lemlestet». Men når Roll-Hansen skriver at det er historieforfalskning å trekke linjene fra ham og bakover til den tankegangen som også ble grunnlaget for nazistenes raseutryddelse, mener jeg han tar feil. Jeg nøyer meg med å påberope den danske historiker Lene Koch som har vist hvordan rasehygienen etter 1945 ble «vitenskapeliggjort» under navn av humangenetikk og tatt opp som en del av den moderne velferdsstat. Hun tar avstand fra dem som sier at nazismens rasebiologi var noe helt annet - ikke vitenskap, men politikk. De rasebiologiske forskerne i Tyskland i 30-årene var en del av og arbeidet intimt med det internasjonale vitenskapelige miljøet, skriver hun. Der hentet nok også Evang mange av sine impulser.
  • Dagbladet har ønsket å rette søkelys mot en side av velferdsstaten som nyanserer det tradisjonelle bildet. Våre reportasjer har vakt internasjonal oppsikt. Artiklene har på ny vist at det verste skjer når mennesker blir gjenstand for forsøk innenfor den suverene faglighets høye innhegninger. Dessverre er det noen som fortsatt ikke har innsett at dette er galt, og at den etiske refleksjon dermed får dårlige vilkår. Når professor Kåre Berg tar med seg sitt genregister og forskanser seg på instituttet, er det et vitnemål om det. Derfor tror jeg det vil være riktig med en gransking, som en kraftfull markering av et regimes slutt.