Et sammenbrudd

Grunnleggende rettsprinsipper er ikke lenger fullt så ukrenkelige, verken i Blairs Storbritannia eller i Stoltenbergs Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN ANDRE verdenskrigen var et sivilisatorisk sammenbrudd bare et par korte tiår etter det liknende sammenbruddet i Den første verdenskrigen. Et av svarene på myrderiene var visjonen om en hel verden bygget på lover, en internasjonal rettsstat der både enkeltmennesker, folkegrupper og nasjoner har rettslig beskyttelse og muligheter til å løse konflikter i et domstolsapparat. Forbildet var en utvidelse av det de amerikanske grunnlovsfedrene stolt samlet i sin erklæring om «en nasjon bygget på lov».

FØR DEN ANDRE verdenskrigen kunne en nasjon med militær makt diktere betingelser og stort sett gjøre som den ville. I en anmeldelse av tre nye bøker om de siste årenes tilbakeslag for visjonen om en internasjonal rettsstat, skriver Brian Urquhart i The New York review of Books at Atlanterhavspakten som Churchill og Roosevelt undertegnet i 1941, var et første, viktig skritt bort fra denne situasjonen. Våren 1941 rykket Hitler fram på alle fronter. Pakten var den første skissen av noe som seinere skulle bli til FN-pakten som sammen med FNs menneskerettserklæring er det vi kan kalle grunnloven i en internasjonal rettsstat.

VISJONEN om en fredelig verden organisert etter rettsstatens prinsipper var under sterkt press, også før det konservative flertallet i USAs høyesterett valgte George W. Bush som vinner av presidentvalget i 2000. Og president Bush kastet ikke bort mye tid før han gikk til frontalangrep på selve ideen. Hans politikk brøt overtvert med USAs historiske rolle. Både republikanske og demokratiske presidenter før Bush arbeidet for å utvide den internasjonale rettsstaten. I en av bøkene framheves Richard Nixon. George Bush har skrudd klokka tilbake til prinsippet om den sterkestes rett som gjaldt fram til Den andre verdenskrigen. De nykonservative ideologene som har levert mye av tankegodset Bush-administrasjonen styrer etter og forsøker å sette ut i livet, har romantiske og nifse forestillinger om naturrett og kall fra Gud som samles i bibelske vendinger om kamp mellom det onde og det gode i ulike varianter.

TERRORANGREPENE mot New York og Washington den 11. september 2001 fjernet alle sperrer mot slike tanker. Ved å beskrive den oppståtte situasjonen som en «krig» erklærte presidenten permanent unntakstilstand. Hvor skjebnesvangert dette er for alt arbeid for en internasjonal rettsstat kan leses rett ut av visepresident Dick Cheneys varsel om at krigen mot terroristene vil vare like lenge som Den kalde krigen. De aller fleste av USAs brudd på grunnprinsippene for en verden styrt etter lover og traktater ble i 40 år begrunnet med henvisning til Den kalde krigen. I dag brukes «krigen» mot terror som den altomfattende begrunnelsen for alt fra forkjøpsangrep til fangemishandling på Guantanamo Bay der fangene befinner seg i et juridisk ingenmannsland.

DET SOM FØR BUSH var utenkelig i vesten, skjer i dag: Mennesker tas til fange og sluses inn i et hemmelig system der noen forsvinner sporløst. Under Den kalde krigen skjedde dette i sovjetlandene og ble her i vest brukt som bevis på kommunismens grusomhet. Prinsippene er ikke lenger fullt så ukrenkelige, verken i Blairs Storbritannia eller i Stoltenbergs Norge. I uka som gikk ble det avslørt et umenneskelig og uregulert fangeregime i Trandum leir. Det forårsaket i første omgang bare mild oppstandelse. Vår beredskap og vilje til å forsvare det sivilisasjonsnivå vi hadde oppnådd før årtusenskiftet, er sterkt svekket.

ER DET OSAMA BIN LADEN som har skylda? Hans og al Qaidas kriminelle handlinger og massedrap skapte en situasjon som gjorde det mulig for naturretts-mystikerne å gå til sitt frontalangrep. George W. Bush og hans tilhengere valgte målbevisst å definere angrepene som krigshandlinger og ikke som ekstrem kriminalitet. Det virker ikke som det er høyt prioritert å slå kloa i verken Osama bin Laden eller de andre identifiserte lederne for al Qaida. Det er ikke urimelig å tenke at dette skyldes at mye annet er viktigere enn å få tatt de skyldige og stille dem for en domstol. Det er også et sivilisatorisk sammenbrudd.