Et sårt, men nødvendig nei

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Så var det ikke mer igjen av Tromsøs OL-søknad enn politisk trøbbel for den rødgrønne regjeringen. Det er ikke særlig mye å skryte av for et prosjekt som både skulle gi etterlengtet kraft til satsingen på nordområdene, skape nasjonal entusiasme og gi oss alle en idrettsfest lik de norske lykkedagene fra Lillehammer 1994. Men det er til pass for en regjeringen som underveis i søknadsprosessen ikke er blitt internt enige om hvor viktige disse vinterlekene virkelig er.

I går sa styret i Norges Idrettsforbund at OL ikke er viktig nok i forhold til alle de andre nasjonale oppgavene idrettsbevegelsen har. Det var en klok beslutning selv om den kom halvannet år for seint. Da Tromsø våren 2007 fikk støtte av det forrige idrettsstyret, var det mest på grunn av press fra enkeltstatsråder som ensidig koblet Tromsø til muligheten for å få statsstøtte. Denne gangen kom presset fra idrettsminister Trond Giske som ville at idretten skulle ta støyten for regjeringen ved å trekke søknaden. I etterkant framstår ingen av disse pressforsøkene særlig vellykkete.

For verken tidligere eller nåværende Tromsø-tilhengerne i regjeringen nådde fram, og Arbeiderpartiet sitter igjen med alt sinnet i Nord-Norge over å hoppe av beslutningen tolvte time. Til sammen blir det dårlig politisk håndverk, men mest av alt liten gjennomføringskraft for det tilhengerne karakteriserte som et storslått prosjekt for å styrke nordområdene. Tilbake etter alt dette står det bare en sannhet: Hadde regjeringen virkelig ønsket å arrangere OL 2018 i Tromsø, kunne den lett ha fått med seg en samlet idrettsbevegelse. Norsk idrett finansieres av den til enhver tid sittende regjering, og lar seg styre deretter.

Denne gangen ble imidlertid det politiske spillet underveis litt for smart til å nå noe som helst mål.