Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Et selvportrett

Det er ingen usikret håndgranat Kjell Magne Bondevik har trillet ut i det politiske landskap.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KJELL MAGNE BONDEVIK er den etter Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland som har hatt statsministerposten i flest år etter krigen. I pressen noterte vi oss, ikke uten beundring, hvordan frontfiguren for det relativt lille partiet KrF la den ene historiske størrelsen etter den andre bak seg på «adelskalenderen» etter hvert som åra gikk. Per Borten ble passert. Kåre Willoch. Dersom han holdt ut hele perioden med sin samarbeidsregjering, visste vi, og ikke minst han selv, at han ville stå som den tredje lengst sittende statsminister i moderne tid.

MEN HAR HAN SATT SPOR etter seg i norsk politisk historie som kan sammenliknes med de andre nevnte? Var ikke hans bedrift først og fremst som den eminente fotballspillers, å utnytte en feilpasning i Ap\'s historiske forsvar og lede et lag som kunne utfordre Ap\'s hegemoni? At han klarte å erobre makta i nesten sju år er uten tvil en enestående personlig politisk bedrift, sett i forhold til partiets oppslutning. Kjell Magne Bondevik kunne i en gitt situasjon vært leder for en bred samlingsregjering fra høyre til langt ut på venstresida. For få norske politikere har bekjent seg så klart til den samlende og tjenende lederrolle. Det understreket han selv i går da han presenterte sin 745 siders selvbiografi. Det er hans evner til å forene, bygge bro og være lagleder som vil bli stående i historien, ikke de saker han frontet, heller ikke de slag han kjempet. Framfor å skape spenning rundt seg, i form av offensive anslag og utspill, har han håndtert indre spenninger, i partiet, i koalisjoner, i regjeringskollegier, og i sitt eget sinn. Derfor er bokas tittel «Et liv i spenning» god og riktig. Men hans biografi skaper ikke de samme smell som enkelte tidligere biografier har gjort. Det er ingen usikret håndgranat Kjell Magne Bondevik har trillet ut i det politiske landskap.

DA GRO FOR NI ÅR SIDEN ga ut sin første av to memoarbøker, «Mitt Liv», ble det slagsmål og rivninger. Hun ga nytt liv til gamle feider med Kåre Willoch. Hun dro skorpa av gamle sår mellom seg og Reiulf Steen. Hun var hardtslående og nådeløs, slik vi husket henne fra hennes velmaktsdager. Hennes bok var et umiskjennelig stykke Gro, på samme måte som Bondeviks bok er et ærlig og typisk bondeviksk selvportrett. Bøkene tydeliggjør forskjellene på de to. Gro var sta, målbevisst og viljesterk. Hun gjennomførte likestilling i praksis og står for generasjoner som kvinnenes historiske frontfigur, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Det skyldtes personlige egenskaper. Hun tok en fight med hvem det skulle være og utnyttet sitt eksplosive gemytt til å tukte selveste LO-leder Yngve Hågensen. Men hennes politiske gjennomslag skyldtes også at hun ledet Norges største og statsbærende parti, som med korte avbrudd hadde styrt Norge siden før krigen.

BONDEVIK ER så forskjellig fra landsmoderen som det er mulig å bli. Først og fremst er hans maktbase mindre. Han har ledet et lite parti som har rommet alle tenkelige motsetninger, minus én; troen på Gud. Han har gjennomført Høyres, Venstres, Senterpartiets politikk like mye som sitt partis. Som person er han mer konfliktsky enn stridslysten. I boka er han langt rausere med selvkritikk enn Gro og Kåre har vært i sine biografier. Og vi leter forgjeves etter de store kontroverser. Han lufter spenningen mellom Kåre Kristiansen og ham selv. Han erkjenner at han burde ha gitt Valgerd Svarstad Haugland mer støtte da det stormet som verst rundt henne. Og når han letter på sløret om interne motsetninger i regjeringen i forkant av Irak-krigen, så er nok tanken at det vil styrke hans ettermæle. Han har jo viet sitt ekspolitikerliv til fredsarbeid.

FOR HAN ER PROFF. Han klarer hele tida å velge de riktige ordene. Han tar de nødvendige forbehold. Han er inkarnasjonen av en politiker som klarer å holde seg og sin regjering i live. Han er den rake motsetningen til «Kronprinsessen», den svenske kvinnelige miljøvernministeren i serien som nå går på TV2. Charlotte verken vil eller kan være tilbakeholden. Der andre maler seg inn i et hjørne, har Bondevik som regel en utgang. «Et liv i spenning» gir et godt bilde av en flink, politisk strateg, men den bringer ham ikke opp i Rune Slagstad divisjon over nasjonale strateger.