Et skritt tilbake

Filosofen Nina Karin Monsens slektninger og venner har dårlige erfaringer med det offentlige helse- og sosialvesenet. Hun mener det gode liv er et liv der den enkelte tar ansvaret for seg selv og sine nærmeste. Dette er et for spinkelt grunnlag til å hevde at velferdsstaten er et håpløst og umulig prosjekt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Frilansfilosofen fikk i forrige uke stor oppmerksomhet rundt utgivelsen av boka «Velferd uten ansikt», en filosofisk analyse av velferdsstaten. Det er en forførende bok. Den er velskrevet, har noen interessante observasjoner og mange retoriske poeng. Og hennes konklusjoner er lette å fatte. Men resonnementene og analysen som fører henne dit, er spinkelt funderte.

  • Monsen er ikke snau i sine karakteristikker av den skandinaviske velferdsmodellen: Den er det upersonlige satt i system, den gjør oss alle til tiggere, belønner de sterke og straffer de svake, skaper ensomhet og isolasjon, og har ikke annet å tilby enn fritid, komfort og penger. Ifølge Monsen har velferdsstatens ansatte for stor makt over våre liv. Hennes alternativ er å gjenreise den personlige pliktmoralen, og å fjerne noe av det sosiale sikkerhetsnettet til fordel for familiesamhold og et rent nødhjelpssystem med herberger, mat- og klesutdeling.
  • Etter min oppfatning er flere sentrale premisser for Nina Karin Monsens analyse gale. Hun tar det for gitt at fenomener som økt materialisme og svekkete slektsbånd skyldes velferdsstaten som politisk og ideologisk system. Men mammon står da like sterkt blant folk i andre vestlige land på samme økonomiske utviklingsnivå som oss, som ikke har vårt statlige, sosiale sikkerhetsnett? Og oppløsningen av slektsbånd er da først og fremst en konsekvens av flyttestrømmen som utdanningssamfunnet, nye nærings- og boligmønstre førte med seg, ikke av at sosialhjelpsloven ble vedtatt eller folketrygden innført?
  • Monsen underbygger sine resonnementer rundt velferdsstatens håpløshet med fragmenter av triste og trasige historier fra egen bekjentskapskrets og fra mediene. Men vet hun ikke at forskning og seriøse undersøkelser blant velferdsordningenes brukere viser at folk flest er rimelig godt fornøyd med tilbudene de får?
  • Noen av frilansfilosofens sentrale teser blir riktige om vi snur dem på hodet: Arrogansen og umyndigjøringen vi av og til møter hos leger, sosionomer eller andre offentlig ansatte skyldes ikke velferdsstaten. Slike holdninger er levninger fra en annen tid. Fra den gang pasienten med sju års folkeskole sto med lua i handa under besøket hos doktoren eller på kommunekontoret. I dag setter tvert imot velferdsstatens ordninger og ansatte i økende grad individet, dets verdighet og ønske om valgfrihet i fokus. Og en godt utdannet befolkning er mer enn før sin egenverd og sine rettigheter bevisst.
  • Et helt sentralt element i Monsens kritikk er at offentlige hjelpere aldri kan gi ekte omsorg, det kan bare personer som står det trengende mennesket nær. Men velferdsstatens betalte hjelpere gir lindrende kreftbehandling, stimulerer psykisk utviklingshemmete, redder nakomane fra overdosedøden, trener opp slagpasienter og steller døende 90-åringers liggesår. Kort sagt: de gir en profesjonell omsorg de færreste døtre og venninner kan gi, om disse har aldri så varme hender og nære bånd til den trengende.
  • Ifølge «Velferd uten ansikt» er de som taper på velferdsstaten de som legitimerer dens eksistens: barn, ungdom, psykisk syke, mentalt passive individer som aldri burde flyttet hjemmefra (?), mennesker med dårlig sosialt nettverk, dårlig utdanning og uinteressante jobber. For disse havner bakerst i køen, og trenger ofte velferdsstaten som venn, men får dens penger.
  • Men å havne bak i køen, og å få annen hjelp enn den man mest trenger fra velferdsstaten, betyr da ikke at disse gruppene får det bedre uten en velferdsstat? Å gå tilbake til en familiebasert omsorg og begrense samfunnets ordninger til ren nødhjelp, vil skape et større skille mellom tapere og vinnere. Det vet historikerne, om ikke filosofene husker det.