Et skudd i blinde?

FNs håndvåpenkonferanse åpner i dag. Mens Norge, EU, Canada og en del afrikanske land benytter konferansen til å fyre løs med argumenter for en strengere våpenkontroll, har USA, Kina og Russland allerede ikledd seg skuddsikre vester. Argumentene preller trolig av.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVERT ÅR DØR en halv million mennesker i møtet med et håndvåpen. Ingen andre våpentyper er mer brukt i krig, og 90 prosent av alle som mister livet i væpnede konflikter drepes med nettopp håndvåpen. Ni av ti ofre er sivile, og åtte av ti drepte er kvinner og barn.

Alfred Nobel oppfant kruttet i 1888, men det skulle gå 113 år før verdens regjeringer klarte å samles for å drøfte skytevåpen som problem og utfordring. Men når FN åpner sin håndvåpenkonferanse i New York i dag, er utfordringene og uenighetene trolig større enn viljen til å få bukt med verdens mest dødelige voldsproblem.

Før samtalene begynner er ett nederlag allerede et faktum: For å samle verdens regjeringer til en håndvåpendebatt, måtte FN inngå et kompromiss og begrense omfanget av konferansen til den ulovlige handelen med håndvåpen. Dermed er hele den legale våpenhandelen og våpenproduksjonen unntatt fra mye av debatten.

MER ENN 500 MILLIONER lovlige håndvåpen sirkulerer rundt om i verden i dag. De ulovlige våpnene lar seg vanskelig beregne, men er anslått til om lag samme størrelsesorden.

Etter den kalde krigens slutt eksploderte det grå våpenmarkedet, og store overskuddslagre fant raskt veien ut via det illegale markedet: Ti millioner endte i Afghanistan, sju millioner i Vest-Afrika og rundt to millioner i Sentral-Amerika, melder BBC.

Mens verdens regjeringer samles i New York, sitter 80000 terrorister rundt om i verden med minst 60000 ulovlige håndvåpen i sin besittelse. USA har allerede varslet at de ikke vil gå med på å forby våpenhandel med geriljagrupper.

Kina, USA, en rekke arabiske stater, Mexico, Egypt og Russland ønsker stort sett ingen kontroll med våpeneksporten overhodet. Disse landene ser først og fremst håndvåpenproblemet som et sikkerhets- og suverenitetsspørsmål, mens Norge og andre vesteuropeiske land forsøker å debattere det som et humanitært spørsmål.

Konferansen finner sted i USA, hvor hvert fjerde hjem har skytevåpen i hus. I California er våpensalget begrenset til maks ett våpen per kunde - i måneden. Rundt 200 millioner håndvåpen eies ifølge BBC av personer bosatt i USA. Dersom de var jevnlig fordelt, utgjør de nær to våpen per husstand. Republikanerne under Bush tviholder på menneskets rett til å eie og bære våpen og vil motsette seg all form for rapportering som ikke er på frivillig grunnlag.

EN AV NORGES KAMPSAKER under konferansen vil være å merke alle våpen og all ammunisjon. Først da blir det mulig å spore ulovlige våpen tilbake til kilden. I tillegg ønsker Norge at all våpeneksport skal rapporteres, og at bindende regler for våpenmekling etableres. Trolig vil ingen av disse ønskene oppfylles.

- Vi blir ikke bedre enn den svakeste i følget. Det må vi bare innse. Håndvåpenprosessen er helt i startgropa, men det er positivt at vi er i gang, sier statssekretær Raymond Johansen.

Han skal holde Norges innlegg under konferansen og innrømmer at det er et enormt gap mellom Norges ønsker og det mer sannsynlige utfallet av den 11 dager lange konferansen.

Faktisk mente UD at verden var så umoden for denne debatten at de foreslo å utsette den i ett til to år.

- Vi ønsket å forsterke håndvåpendebatten på lokalt, nasjonalt og regionalt plan først, sier Johansen.

- Håndvåpen er masseutryddelse i sakte kino. Det er verdens største voldelige dødsårsak, og likevel mye vanskeligere å enes om enn det tidligere, vellykkede mineforbudet, sier Stein Villumstad.

Han er leder for det norske håndvåpeninitiativet NISAT og er UDs rådgiver under konferansen. Villumstad understreker at pådriverland som Canada, Norge, EU-landene og en del afrikanske land må være raskt ute med å enes om noen hovedpunkter som debatten kan sentreres rundt. Ellers kan møtet fort bli en verbal øvelse uten konsekvenser.

- DET OPTIMALE hadde vært å få til en internasjonal bindende avtale om eksportrapportering og merking av våpen. Det nest beste er en avtale om at en slik avtale skal inngås innen et bestemt antall år, sier Villumstad, og legger tørt til:

- Det mer realistiske utfallet er et sluttdokument som forplikter landene til å delta i en prosess som har som målsetting å ende i en bindende avtale.

I arbeidet med å forhindre konflikter i det nye århundret er den rikelige tilgangen på håndvåpen en betydelig utfordring. Et forbud er det ingen stater som tar til orde for. Utfordringen blir å få kontroll med overføringen av dem. Norge vil gjennom sin plass i Sikkerhetsrådet forsøke å presse fram en politisk bindende avtale som viser vilje til endring både fra våpenprodusentenes og eksportlandenes side. Det blir ikke enkelt, og konferansen kan fort vise seg å være et skudd i blinde, for både Russland, USA og Kina er bremseklosser når store ord om våpenproblemet skal omsettes i handling.

En ubevæpnet armé vinner ingen revolusjon på 11 dager. Men på en oppfølgingskonferanse i 2006 er verden forhåpentligvis mer moden for handling.

<bKONFERANSE: FNs håndvåpenkonferanse åpner i dag.