Et spark fra overfloden

En tuskhandler tjener penger på fritidsboomen, en stjernespiller orker ikke mer landslagsspill, og Norges trendklubb syter over spillestilen. Norsk fotball stiller overmett til sesongstart.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I GÅR KVELD spilte Norge treningskamp mot Hellas som oppkjøring mot et foreløpig godt forsøk på å nå neste EM-sluttspill. Landslagets suksess kan imidlertid fort trues av kulturelle endringer på hjemmebane. Bare så vidt inn i den nye sesongen framstår norsk fotball farlig overmett.

Fotball er pr. definisjon en sport der slikt ikke er mulig. Sportens idé er å score flere mål enn motstanderen i hver eneste kamp. Den eneste målbare triumf er det å vinne. Tre små historier fra den siste tida tegner bildet av et samfunn der den meningen ikke lenger synes like opplagt.

DEN FØRSTE historien kan overflatisk avfeies som kunnskapsløst tåkeprat. Ekslandslagstrener Egil Drillo Olsen har allerede gjort det. Men lederne som nå har ansvaret for helheten i norsk fotball, får det ikke så enkelt.

De som følger med i vinterens fotballdebatt i Dagbladet, der den hittil ukjente Frank Hartvedt med pompøse vendinger hamrer løs på ekslandslagstrener Drillo, har fått et grunnkurs i en ny norsk ungdomskultur. Sånt er verd å ta med seg for landets desidert største ungdomsidrett.

Hartvedts tese er at fotball er kunst, og at Drillo med sitt regelsett for effektiv fotball er en æreløs kunstødelegger. Bortsett fra at tesen er historisk nonsens, skjønner den unge bergenseren sin samtid. Som daglig leder for Indoor Football Scandinavia er han en av mange tuskhandlere på det sterkt økende fritidsmarkedet.

Der idrettsklubbene fortsatt møysommelig skraper sammen midler på turneringer og kakelotteri, tar Hartvedt og hans businesspartnere en hundrings fra hver eneste deltaker for litt uforpliktende weekendmoro med innendørsfotball. Nå er det bedre marked blant norske tenåringer for noen minutters individuell lykke enn for å stille opp på dugnad for klubben sin, og showet går da også for full musikk fra by til by.

IKKE RART at Hartvedt med en slik forretningsidé prøver å pynte på kontantstrømmen med noen svulstige tanker om at «fotball er en av de ypperste former for kunst», der enhver utøver har rett til «uforbeholdent spillerom for improvisasjon». Historisk sett er sporten i beste fall brukskunst der ferdighetene som strekker seg lenger enn å sparke ballen hardt, har et konkret formål: nemlig å seire med et lag. Slik har ikke fotballsporten noen individuelle vinnere, bortsett fra de som er så stusslige at de bare teller sine triumfer i penger.

VERKEN STABÆKS stilspiller Martin Andresen eller hans trendsikre klubbformann Erik Loe er blant dem, men begge har kommet med hver sin historie som forteller om liknende samfunnsendringer.

Martins manglende lyst på landslagsspill fordi han ikke liker den norske spillestilen, har du hørt før. Du kommer til å få høre den igjen i mange ulike varianter. Grovt fortalt er dette historien om fotballens overflod. Mange proffspillere både hjemme og i utlandet har jobbinntekter så høye at landslaget ikke betyr så mye lenger. De har ikke karrieremessig bruk for landslagsspill, og dropper det norske flagget med forskjellig begrunnelse.

DET ER en ærlig sak. Vinteren 2003 er et uvanlig dårlig tidspunkt for å predike nødvendigheten av nasjonalisme. Men det er altså tida for å sutre over landslagstrener Nils Johan Semb, som tok Martin Andresens landslagsboikott med et skuldertrekk og passe arrogant minnet om at stjernene fra Manchester United og Liverpool fortsatt prioriterer å spille for Norge.

Stabæk-formann Erik Loe er den som sutrer. Han mener Semb på denne måten bevisst stopper debatten om spillestil i norsk fotball: - Ingen orker å bli hengt ut lenger, konkluderer Loe.

Dette er ingen konklusjon norsk fotball lever godt med. Stabæk-ledelsen har bygd opp et kraftsenter i klubbfotballen og vet mer enn de fleste om hvordan sport og forretning kan blomstre samtidig. Når klubbens formann mener at det ikke holder å vinne for å fenge fotballinteressen i Norges rikeste kommune, er det dessverre en analyse å høre på. Bærum er for lengst blitt mer norsk enn mange av oss liker.