Et splittet Libanon

Er syrisk tilbaketrekning fra Libanon en handling i demokratiets navn?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  HELE VERDEN følger med i kampen dere fører for frihet, sier USAs president George Bush til den libanesiske opposisjonen. Signalene fra Europa er likelydende. Syriske okkupasjonssoldater blir bedt om å vende tilbake til sine kaserner i hjemlandet.

Kampen for frihet i Libanon blir sammenliknet med fløyelsrevolusjonen i Ukraina før jul i fjor, og parallellene er flere. Men det er en viktig forskjell. I Ukraina vant opposisjonen gjennom et valg. I Libanon har man ennå ikke spurt velgerne hva de vil. Det er ikke valg i landet før i mai.

TROLIG ER DET flertall i den libanesiske befolkningen for et fortsatt syrisk nærvær i landet. Ikke minst viste den prosyriske demonstrasjonen i Beirut tirsdag, der et par hundre tusen mennesker deltok, at Libanon er splittet i to. Vel kom det flere busslaster med demonstranter fra Syria, men det forklarer ikke at denne markeringen var minst dobbelt så stor som den største fra opposisjonens side.

Det var den sjiamuslimske Hizbollah-bevegelsen som arrangerte demonstrasjonen tirsdag, og sjiaene er Libanons største folkegruppe. Syria er ikke direkte elsket av sjiamuslimene, men Syria står presteskapet i det sjiamuslimske Iran nær. Hizbollah støttes av både syrere og iranere i kampen mot Israel i Sør-Libanon. Uten Syria frykter mange sjiamuslimer i det sørlige Libanon en ny israelsk invasjon.

DET SOM NÅ SKJER i Libanon, dreier seg ikke bare om hvorvidt libaneserne skal bli kvitt sine okkupanter. Som også var tilfellet under den 15 år lange borgerkrigen, er både naboland og stormakter nok en gang involvert. Det landet som nå skriker høyest om syrisk tilbaketrekning, er Israel. For israelerne vil det være en stor fordel om Libanon ble kvitt syrerne, som bruker Hizbollah som et trumfkort i Sør-Libanon. Men det lyder unektelig hult når israelerne forlanger at Syria skal rette seg etter FN-resolusjon 1559, som krever syrisk tilbaketrekning fra Libanon. Siden Israel ble etablert i 1948, har landet konsekvent nektet å rette seg etter FN-vedtak og står selv som okkupanter både i Gaza, på Vestbredden og på Golanhøydene.

DET ER LETT Å GLEMME at Syria rykket inn i Libanon i 1976 med amerikansk og israelsk velsignelse - for å redde de kristne fra å lide nederlag i borgerkrigen. Fjorten år seinere fikk Syria grønt lys fra USA til å nedkjempe den kristne opprørsgeneralen Michel Aoun i Beirut etter å ha gått med i den amerikanskledede koalisjonen mot Saddam Hussein. Men det var den gang.

Det var drapet på den tidligere libanesiske statsministeren Rafiq Hariri 14. februar som fikk fart på den libanesiske opposisjonen. Hariri var sunnimuslim, men det er først og fremst de kristne som har ledet an i frihetskampen de siste par-tre ukene. Etter femten års borgerkrig var libanesere flest lut lei krig da syrerne jagde Aoun ut av landet i 1990. Demonstrasjonene de siste dagene har vist at befolkningen i utgangspunktet ikke ønsker seg tilbake til voldsmarerittet som tok livet av 150 000 mennesker. Tusenvis av demonstranter har stått overfor hverandre, bare bevæpnet med libanesiske flagg. Det har vært overraskende få sammenstøt, og det gir håp.

OMAR KARAMI, som gikk av som statsminister for halvannen uke siden, er bedt om å danne en nasjonal samlingsregjering, men foreløpig har både Hizbollah og den kristne opposisjonen sagt nei til å delta. Mange frykter at Libanon kan stå foran en ny periode med etnisk og religiøs splittelse dersom ikke landets politiske ledere kan samarbeide. Det er viktig at utenverdenen ikke blander seg inn i Libanons indre anliggender. At president George W. Bush går så hardt ut som han gjør i sin støtte til opposisjonen, kan paradoksalt nok føre til økt støtte til de prosyriske grupperingene, ikke nødvendigvis av varme følelser overfor Syria, men av frykt for USA og Israel.

Uansett om syrerne trekker seg ut av Libanon før valgene i mai eller ikke, vil de beholde mye av kontrollen over sitt naboland, som de aldri har anerkjent politisk. Muligens er det også i tråd med hva et flertall av den libanesiske befolkningen ønsker. Vi kan like det eller ikke, men det er libaneserne selv som må få bestemme.