Et spørsmål om bevis

Verden produserer krigsofre på løpende bånd i disse dager. Erstatningssakene kommer med freden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KRIGSBARNA FIKK ingen erstatning da Tyskland etter andre verdenskrig måtte betale 102 millioner kroner til norske krigsofre. Det var ifølge forskerne Baard Borge og Lars Borgersruds rapport «Fiendens barn?» (1999) heller ikke meningen. Pengene skulle gå til norske krigsfanger. Krigsbarna, altså barn født av norsk mor og tysk far under krigen, var ikke å anse som krigsofre. Krigsbarna var et problem som var påført oss av fienden og våre egne løsaktige kvinner, og som forhåpentligvis kunne adopteres bort, kanskje til andre land, ifølge rådende tankegang. Det var først mange år seinere at krigsbarna lyktes i å presentere seg som ofre, så vidt. Først i år 2000 fikk de en unnskyldning for tort og svie, fra daværende statsminister Kjell Magne Bondevik i nyttårstalen i TV. Utover det har regjeringen og domstolen avvist deres erstatningskrav som foreldet.

DE SNART 60 år gamle barna er overlatt historikerne, de er en moralsk sak for politikerne, hevdet domstolen og regjeringsadvokaten. Og i denne uka foreslo Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa at regjeringen oppnevner en egen krigsbarnkommisjon med tanke på moralsk oppreisning og økonomisk erstatning. Kommisjonen skal selv vurdere og anbefale hva slags oppgjørsform som skal benyttes. Og hvem tør være så hjerterå at han ikke erkjenner at for mange ble krigsbarnas skjebne så brutal at de fortjener at samfunnet gjør opp for seg?

MON TRO DET? sier forfatteren Ebba D. Drolshagen som selv er krigsbarn, bosatt i Tyskland der hun skriver bøker om krigsbarnas skjebne. Hun hevder at det er uhyre vanskelig å bevise for en domstol at de lidelsene livet har påført en, skyldes at man ble født som krigsbarn. Drolshagen advarte de norske krigsbarna mot å gå rettens vei fordi retten krever beviser, og fikk rett. Hun setter også fingeren på et særdeles ømt punkt når hun påpeker at skjebnen til krigsbarna er vanskelig å måle, deres liv ble så forskjellige, mange led, andre ble ikke mobbet og atter andre vet ikke om at de er tyskerbarn. Av de i underkant av 12000 krigsbarna som ble født i Norge, tilhørte 8000 Lebensborn-programmet, og mange ble sendt tilbake til Tyskland. Av disse erkjente 2600 fedre rettslig farskapsforholdet. Antallet kjente barnebidragssaker er nærmere 1000, altså er det bare et relativt lite antall man kjenner identiteten til.

DESSUTEN KAN det være vanskelig etter seksti år med moderne velferdsoppbygging og en helt ny rettighetstenkning å vurdere forhold som sprang ut av følelser og stemninger som hersket rett etter en fem år lang krigsokkupasjon. Selv lovgivningen var en ganske annen. Den gamle fattigloven krevde at folk som fikk fattighjelp, og det fikk mange av mødrene til krigsbarna, måtte betale tilbake støtten hvis de kunne. Dermed konfiskerte staten barnebidragene som kom fra Tyskland. Det samme gjaldt da lov om forskott ble innført i 50-åra og førte til at mødrene fikk bidrag selv om fedrene ikke betalte. Staten tok sitt tilbake hvis og når pengene kom, og mange har åpenbart opplevd det som om myndighetene stjal pengene deres.

SANNHETEN ER like fullt at mer enn hundre krigsbarn er villige til å stå fram i retten med sine lidelseshistorier, og mange har allerede latt seg intervjue slik at offentligheten er vel kjent med til dels alvorlige overgrep fra myndighetenes side. Krigsbarna ble, i alle fall mange av dem, behandlet og mobbet som andreklasses mennesker. Selv barnas mødre vendte seg ofte bort fra dem, fordi barnet var en skam. Da hjemhentingen av krigsbarn fra Tyskland startet i 1947, var det mange av mødrene som ikke møtte opp for å hente barnet sitt. I det hele tatt er hjemsendelsene å betrakte som et uforståelig, flere år langt overgrep. Barna hadde slått rot hos sine familier i Tyskland, men ble rykket opp og tvangssendt til ukjent sted der de ikke kunne språket, mange ble plassert i fosterhjem, barnehjem, åndssvakehjem, eller mishandlet hos biologisk familie som ikke ville ha dem.

DET MÅTTE IKKE gå sånn. Det er faktisk bare i Norge at krigsbarna ble et problem. Allerede i juni 1945 ble det nedsatt et krigsbarnutvalg som reflekterte hvordan ledende psykiatere og andre som hadde med barna å gjøre, karakteriserte dette avkommet som degenerert og arvemessig belastet. Utvalget tenkte seg også muligheten av å deportere barna til Australia og tok kontakt med myndighetene der. Men temmelig raskt forandret vår kollektive kunnskap om menneskeverd og, etter hvert, menneskerettigheter seg. Diagnosen «krigsbarn» falt snart bort, selv om krigsbarnutvalgets forslag om holdningskampanjer i befolkningen slik at krigsbarna kunne integreres så raskt som mulig, ikke ble tatt til følge. I stedet fikk de seile sin egen sjø. De som ikke klarte seg, møtte ingen særlig forståelse på grunn av sitt opphav.

I DAG KREVER krigsbarna respekt og kompensasjon. Det bør de få. Som nasjon er vi nødt til å ta et moralsk oppgjør med holdninger som brennemerket og utstøtte en minoritet, en egen «etnisk» gruppe. Jeg ser fortsatt problemet med bevisbyrden når spørsmålet om billighetserstatning kommer opp. Likevel, vi kommer neppe unna. I anstendighetens navn, tror jeg det heter.