... et spørsmål om tillit

LONDON (Dagbladet): Over tretti års konflikthistorie og en svært skjør tillit mellom partene spiller en viktig rolle når fredsprosessen nå har låst seg i Nord-Irland. Svært få tror samlingsregjeringen på Stormont i Belfast ikke suspenderes førstkommende fredag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det spørsmålet som opptar mange, er hvorfor det er så vanskelig å legge konkrete bevis for fredsvilje (les våpen) på bordet. For sett fra unionistenes side er viljen til å gi fra seg våpen helt nødvendig for at samlingsregjeringen skal fortsette.

Fra republikanernes side blir den samme problemstillingen hvorfor unionistene og britene skal bestemme når IRA skal gi fra seg våpen. For det er disse våpnene som står i sentrum, selv om minister for Nord-Irland Peter Mandelson henvendte seg til alle paramilitære grupper da han ba om handling fra talerstolen i Underhuset torsdag kveld.

  • Ministerens valg av ord var samtidig en utilslørt refs av den irske republikanske hæren. Rent psykologisk brakte den kvelden neppe partene nærmere hverandre på annen måte enn at en ødelagt fredsprosess ser ut til å være de aller flestes store mareritt. Fra unionistenes side kunne ordvalget tolkes som en bekreftelse fra den britiske regjeringen på at de er flinkest i klassen. Fra IRA understreket gruppas uttalelse lørdag hvilken effekt presset har. De ga klar beskjed om at de ikke vil la seg diktere. Verken av briter eller unionister. Sett fra katolikkenes og republikanernes side er ikke det problematisk å forstå. Gjennom over tretti år har de tilhørt det kjempende mindretallet som ønsker britene ut - og et forent Irland.
  • IRA har en stygg drapsstatistikk på samvittigheten. Samtidig er de den eneste formen for beskyttelse for mange i provinsen som altfor godt har følt hva det koster å miste en eller flere av sine nærmeste. Uansett hvem som har drept, er de menneskelige konsekvenser av grusomhetene de samme - om du er katolikk eller protestant. Skjør tillit og en sorg som går i arv fra generasjon til generasjon er blant disse. Mange sitter igjen med dype sår når vi vet at over 3600 liv er gått tapt siden 1966. Konflikten startet i 1969 da den britiske hæren ble sendt til provinsen for å holde ro og orden. Likevel ble 28 år gamle John Patrick Scullion, skutt av ytterliggående lojalister på vei hjem fra pub i juni 1966, det første sivile offeret i den tragiske situasjonen som skulle eskalere voldsomt i åra framover. Den katolske handelsmannen var full da han på vei hjem etter en kveld på puben sang for revolusjonen.
  • Det er uvanlig at IRA i løpet av en uke kommer med to offentlige uttalelser. Begge ganger har de understreket at de ikke truer freden, og de fastholder at deres våpen er tause. Dette er blitt tolket i positiv retning av politiske kommentatorer. Viljen til fred er sterk hos alle parter. Førsteminister David Trimble presser imidlertid hardt på for konkrete bevis. Unionistene trenger et håndfast symbol. Det er allerede mange som føler at de har presset seg sjøl langt for freden ved i det hele tatt å sitte sammen med IRAs politiske fløy, Sinn Fein, rundt regjeringsbordet. Sinn Fein-leder Gerry Adams på sin side skal ikke ha mulighet til å presse IRA ytterligere i den nåværende politiske situasjonen.
  • General John de Chastelains rapport er ikke blitt gjort offentlig siden den ble gitt den irske og britiske regjeringen for en uke siden. Vi vet at den peker på at prosessen går i riktig retning - men poengterer at avvæpning ikke har funnet sted. Den endelige fristen for avvæpning er 22. mai, men slik situasjonen har utviklet seg nå, må de paramilitære legge våpnene på bordet innen uka er omme. Ingen tror det vil skje. Sannsynligheten for at samlingsregjeringen suspenderes er overhengende, og den kan komme til å ligge på is i hele seks måneder. Spørsmålet i denne perioden er: Hvordan går det med freden?