Et spørsmål om tillit

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN NORSKE MODELLEN bygger på at motsetninger kan forenes eller dempes ved bruk av samtaler, dugnad, mekling, lovgivning eller stille aksept for forskjeller. Derfor er hovedmønstret at arbeid og arbeid og kapital samarbeider, og at staten og de private aksjonærene sitter ved samme styrebord. Den historiske motsetningen mellom sentrum og utkantene demper vi med store økonomiske overføringer. Konflikter mellom tradisjonelle og nye nordmenn vil de fleste løse gjennom integrering. Hele veien handler det om en type rasjonalitet som krever at partene er villige til å gi fra seg noe av sine særinteresser til fordel for fellesskapet. Den grunnleggende forutsetning for at dette kan skje er tillit. Det krever at systemet leverer gode offentlige tjenester, men også rettferdighet, likestilling, like muligheter og lik behandling. Svikter tilliten, vil den norske samfunnsmodellen raskt komme i krise.

KONFLIKTEN MELLOM Kjell Inge Røkke og regjeringen forteller hva som kan skje når tilliten overkjøres og offeret altfor seint skjønner hva som rammet ham. Røkke er en rovdyrkapitalist i økonomisk krise, en mann med ryggen mot veggen. Han slåss for å overleve og setter derfor spillereglene i den norske modellen til side. Mot ham står en stat som ikke forstår det nye spillet, som er dårlig organisert og med et uavklart forhold til det offentlige eierskapets mål og midler. Regjeringen er viklet inn i en floke der selskapsjuss er kongen på haugen og politiske virkemidler bare er langsiktige skremsler. Dette forteller at kvaliteten på forvaltningen av statlig eierskap i næringslivet er ujevn, tidvis også skremmende lav.

DET FINNES KNAPT noe politisk spørsmål av mer vidtrekkende karakter enn akkurat dette. Staten er i dag den største eieren i norsk næringsliv og på Oslo Børs. Hoveddelen av eierskapet er knyttet til selskaper som forvalter store naturressurser eller som driver eller eier sentrale deler av landets infrastruktur. Før finanskrisen var verdien av disse eierinteressene anslått til ca. 650 milliarder kroner, mens utbyttet for regnskapsåret 2007 beløp seg til 34 milliarder. Når vi legger til inntekter fra skatter og avgifter, får vi en fasit hvor staten forvalter hoveddelen av samfunnets verdiskapning. Hovedtyngden av sparingen i det norske samfunnet skjer hos staten. For dem som drømmer om raske endringer i disse forholdene er budskapet nedslående: Norsk privat sektor har ikke finansiell kapasitet til å kjøpe vesentlige eierposter fra staten.

STATENS DOMINERENDE posisjon i verdiskapningen er et særnorsk fenomen i vår del av verden. Statens kjerneoppgaver er derimot tradisjonelle. Den er først et politisk organ og dernest offentlig tilsynsmyndighet på en lang rekke områder som også omfatter regulering av arbeids- og næringslivet. Staten sitter altså på begge sider av bordet, som tilsyn og som eier. I tillegg bygger den norske – og nordiske – modellen på et tett samarbeidsforhold mellom elitene i politikk og næringsliv. Det tilfører et personlig element i en styringsmodell som i utgangspunktet har innebygde svakheter når det gjelder innsikt og kontroll. Derfor kan systemet bare være troverdig og effektivt når aktørene har særdeles høy integritet, profesjonalitet og moral. Den eneste måten å overvåke det på, er offensiv åpenhet og offentlighet rundt prosesser og beslutninger. Det er altså ikke nok at elitens aktører har tillit til hverandre, de må også ha tillit i folket de skal tjene.

I PRAKSIS ER DET ingen selvfølge. Store deler av de politiske og forvaltningsmessige beslutningene finner tilflukt i aksjelovens beskyttelse, og unngår derfor offentlighetsloven. Når det gjelder forvaltningen av statlig eierskap mangler både åpenhet og profesjonalitet. Området befinner seg i en permanent ubalanse mellom passiv, praktisk forvaltning og kraftfulle politiske signaler og initiativ. Aker-saken er et godt eksempel på denne ketsjup-politikken: Først kommer ingenting, så kommer alt. Derfor er det liten tvil om behovet for å styrke den forretningsmessige kompetansen i forvaltningen av statlige eierinteresser i næringslivet. Dette er langt viktigere enn å utvide eierskapet, slik AP’S landsmøte skal diskutere i helga. Faren er heller at finanskrisa ordner dette uten politisk styring. Slik krisa utvikler seg, kan staten raskt sitte med et ansvar som overgår selv de rødeste drømmer.