Et spørsmål om troverdighet

Det er innlysende at forsvarerne i Orderud-saken har fått bedre kort på hånda, men vi kan ane hva riksadvokaten har tenkt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Advokat Frode Sulland kalte de nye opplysningene om riksadvokatens arbeid med tiltalen i Orderud-saken for «sensasjonelle». Advokat Cato Schiøtz sier i likhet med jusprofessorene Johs. Andenæs og Anders Bratholm at det hele er «oppsiktsvekkende». Schiøtz mener at det var taktisk klokt av aktoratet selv å gå offentlig ut med sin tvil knyttet til drapstiltalen mot Per og Veronica Orderud.

  • Vi kan likevel ane hvordan riksadvokat Tor-Aksel Busch må ha tenkt da han ga sin instruks om at det skulle reises drapstiltale mot alle de fire siktede i Orderud-saken. På det tidspunktet i den flere uker lange saksbehandlingen sto jo også statsadvokatene Jørn Sigurd Maurud og Olav Helge Thue bak denne vurderingen av bevisene. Hadde de fortsatt vært i tvil, måtte Busch ha funnet andre til å føre aktoratet.
  • En tiltale for drap som bare omfattet Kristin Kirkemo og Lars Grønnerød, ville bety at påtalemyndigheten hadde valgt å tro på forklaringene til Lars og Kristin bare når de omtaler seg selv og sine egne roller, men ikke når de forklarer seg om Per og Veronica.

Ikke vitenskap

  • Utgangspunktet er at disse forklaringene støttes på visse punkter av de få tekniske bevisene som finnes i saken. Det dreier seg om slike ting som flybillettene til Molde der Kristin kjøpte våpen, til forklaringene om overleveringen fra Lars til Per av Smith & Wesson-revolveren som Lars kalte «Lillegutt», og til at Lars påviser hvor det er prøveskutt med revolveren. Derfra hentet politiet et prosjektil med samme våpenmerker som på de kulene som drepte Kristian og Marie Orderud og Anne Orderud Paust i kårboligen.
  • De ulike vurderingene som må være gjort ved riksadvokatembetet - der flere enn Busch åpenbart har vært trukket inn i diskusjonene - er en god illustrasjon på at bevisvurdering ikke er en eksakt vitenskap. I denne saken har ulike instanser kommet til svært ulike konklusjoner. Men til slutt blir det altså retten som skal veie alle tilgjengelige elementer og felle en dom.

Sammenhengende

  • Den spesielle tiltalen som er tatt ut i denne saken, er formet som en sammenhengende framstilling av hendelsene som ledet opp til drapene i kårboligen. Men beviskjeden er ufullstendig, og noen av bevisene vil forsvarerne tolke forskjellig fra aktoratet, slik at sammenhengen brytes. Slik planlegger forsvarerne å avskjære retten fra å se en ubrutt sammenheng fra det angivelig økonomiske motivet og til de tre i kårboligen blir regelrett henrettet.
  • Alle de fire tiltalte har i mange måneder nektet å forklare seg til politiet. Gårsdagens opplysninger om de forskjellige vurderingene hos påtalemyndigheten, har forsterket interessemotsetningene dem imellom. Mens de fremdeles forklarte seg, kom opplysningene gradvis og ufullstendig. Spørsmålet nå er om denne siste utviklingen vil utløse nye forklaringer, og i tilfelle når? Uansett er det nå økt spenning knyttet til de tiltaltes forklaringer under hovedforhandlingen.
  • Det er skjedd mange ganger tidligere at tiltalte sprekker i retten og gir opplysninger som får hele saken til å falle på plass. Men det skjer gjerne i saker med få tilhørere, få pressefolk og en etter hvert økende følelse av samhørighet mellom aktørene i det rettslige intimdrama som en slik rettsforhandling også er.

Enestående sak

  • Når dommer Trond Våpenstad slår klubba i skranken i grendehuset på Romerike, åpner han en rettsforhandling som ikke likner noen annen vi har sett i en norsk domstol. Det handler om et trippeldrap som fire mennesker er tiltalt for å ha medvirket til. Trykket fra oppstyr, presse og tilhørere vil i starten være enormt.
  • I et slikt ståk skjer det så mye at selve saken kan havne i bakgrunnen. Det er ikke lett å forutsi hvordan dette vil virke inn på de tiltalte, og hva som vil bli deres reaksjoner. Om noen.