Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

«Et spytt i havet»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SVs unge stortingsrepresentant Heikki Holmås fikk refs av stortingspresidenten for «uparlamentarisk språkbruk» under debatten om regjeringens fattigdomsmelding i går. Holmås konkluderte sitt innlegg med å karakterisere beløpet regjeringen setter av til fattigdomsbekjempende tiltak, 400 millioner kroner, som «et spytt i havet». Og når vi måler innsatsen opp mot de 20 milliarder som er gitt i skattelette siden regjeringen Bondevik II tiltrådte, har Holmås et poeng, utvilsomt.

Nå er det riktignok tvilsomt om situasjonen for de fattige ville vært vesentlig annerledes om beløpet var det dobbelte eller tredobbelte, eller om sosialministeren var Ap-politiker og ikke fra Høyre. Fattigdom i dagens Norge er et produkt av en samfunnsutvikling som flere regjeringer har ansvaret for. Og disse regjeringene har fordelt landets ressurser i en stadig åpnere og mer internasjonalisert økonomi. Den påvirker politikernes muligheter og vilje til å holde fast ved en raus velferdspolitikk og minst mulig forskjeller.

Men det er fortsatt nasjonalt handlingsrom. Norske politikere har mulighet til å styre mer og overlate mindre til markedskreftene enn det dagens regjering gjør. Ønsker man utjevning, må man føre en politikk som bidrar til det. Men dagens regjering fører en økonomisk politikk som forsterker forskjellene mellom fattige og rike. Det er det som får denne regjeringens klattvise innsats mot fattigdom til å virke så hul og lite helhjertet.

Hovedårsaken til fattigdom er arbeidsløshet. Siden regjeringsskiftet har antallet arbeidsledige økt med 45000. Det skyldes blant annet svekket konkurranseevne, som igjen skyldes et for høyt lønnsnivå, og generelt dårlige konjunkturer. Det er derfor viktig å føre en stram økonomisk politikk. Men å kutte i trygdene til arbeidsløse, øke egenandelene for velferdsgoder og føre en passiv næringspolitikk i en slik situasjon, virker meningsløst. Da blir regjeringens visjon om at ingen skal leve i fattigdom i Norge, et uforpliktende fata morgana.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media