Et stille farvel fra et helt folk

Da den lille kista til Lena Sløgedal Paulsen (10) ble båret ut av Kristiansand Domkirke i går, stoppet tida. Byen sto stille. Mer enn 1000 mennesker sto med bøyde hoder på byens torg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sola skinte og flaggene vaiet på halv stang over hele Kristiansand da Lena Sløgedal Paulsen (10) ble begravet i går. Byen var helt stille. Forretningene var stengt. I flere butikkvinduer hang bilder av de to smilende venninnene Lena og Stine Sofie fra en båttur for to år siden. Drosjene sto rolig i prosesjon i en time for å vise sin deltakelse. Også rusmiljøet fra Syretoppen kom til domkirken for å sørge.

Kristiansand Domkirke var fylt til randen med over 1500 mennesker. Nesten like mange sto ute på torget fordi de ikke fikk plass inne i kirken. Mange gråt åpenlyst da den lille kista til Lena ble båret ut av familien etter seremonien.

Barna sørget

Det var barna som preget begravelsen til Lena. Barn som hadde med seg blomster og kosebamser. Kusiner, fettere, venninner, klassekamerater og lagvenner fra Starts pikelag i håndball. Gråtende små barn som gikk stille fram til Lenas kiste og la ned roser.

Foran i den vakre domkirken sto den lille kista. Dekket med en bårebukett fra mamma Klara Sløgedal og pappa Arne Bent Paulsen. Uskyldshvite blomster. Duftende liljekonvall fra Søgne-skogen, hvitt slør og gypsophylla, og på toppen lavendelblå stemorsblomster dekorert som sommerfugler. På bårebukettens bånd sto hilsenen: «Vår solstråle gjennom 10 år.» På kistelokket brant ti levende lys.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sprudlende

Tore Ljøkjel innledet seremonien med å spille en irsk folketone på saksofon mens han gikk nedover midtgangen. Langs kirkegulvet lå blomsterbuketter med hilsener til Lena.

Den ti år gamle jenta ble minnet som en solstråle, ei livsglad jente som levde som om hver dag var den siste.

- 14. mai fylte Lena ti år. Ei sprudlende, glad og sunn jente. Tre dager seinere gikk hun i 17. mai-tog her i byen sammen med sine venner i fjerde klasse på Fagerholt skole. 19. mai ble hun og hennes beste venninne Stine Sofie brutalt revet ut av livet, i et overgrep som har rystet hele vårt folk, sa sokneprest Torbjørn Lied.

Selv om Lenas begravelse var preget av gode minner, var meningsløsheten ved de grufulle drapene - uhyggen ved at morderen fortsatt går løs - et tema ingen kunne gå utenom. En tanke ingen kunne slippe.

Pappas siste hilsen

Ved kista holdt Lenas far, Arne Bent Paulsen, en sterk minnetale for sin datter. Han takket også alle som har støttet familien etter at Lena og venninnen ble funnet drept.

- Tusen takk til dere alle. Samtidig går tankene til Stine Sofies begravelse i Fjære kirke. De gikk sammen i døden. De sto hverandre svært, og nesten uforklarlig, nær, sa faren.

Også han nevnte sinnet over å miste datteren på en så «ufattelig grusom måte».

- Samtidig har vi en opplevelse av absurd godhet. Vi er privilegert som fikk oppleve ti gode år med Lena. I dag er jeg bestemt på at hun smiler der hun er, sa faren.

Arne Bent Paulsen tenkte tilbake. Til feiringen av fødselsdagen 14. mai med 15 venner på besøk. Og Lena som hadde sagt at hun hadde kost seg. Det var den beste bursdagen hun hadde hatt. Om hvor glad hun var i å synge sammen med moren Klara. Om bursdager og høytider som den lille familien feiret sammen, selv etter at foreldrene ble skilt. Og om framtidsplanene som det aldri ble noe av. I august skulle Lena vært på speiderleir, i slutten av måneden skulle hun reist til Liseberg i Göteborg, og faren og Lena hadde planlagt ferietur til Hellas i sommer.

- Vår kjære, glade, blide, fysiske, utadvendte og umistelige Lena. 14. mai for ti år siden: Vi hadde klart å skape, og ført til verden, ei lita prinsesse. Vår solstråle, sa faren. Han mintes hennes latter, hennes glade øyne, hennes vitebegjærlighet og sterke omtanke for andre mennesker.

- Hun kunne ringe moren og si: «Hvordan har du det? Jeg ville bare høre stemme din.»

Skremmende død

Morens søster Gudrun Sløgedal og Lenas fetter Asbjørn Johnsen la også ned en krans på kista.

- Ranveig, Lenas kusine på ni år sa: «Blir det stille i Norge nå som Lena er død?» Det er slik det føles for oss som kjente henne. Det fulgte så mye liv med Lena, sa tanten. Hun fortalte om jenta som ikke var redd for å bruke sterke ord: «Jeg elsker deg, mamma. Jeg elsker deg, pappa.»

Tanten sa det som vi alle har tenkt på etter at de to jentene ble funnet misbrukt og drept.

- Vi får håpe at døden ikke var så altfor skremmende for henne. At den kom fort. Og at hun kom til den himmelen hun trodde på, ba tanten. Fem små søskenbarn av Lena gikk fram til kista og la på hver sin hvite rose.

Lenas sang

Før kista med de ti lysene på ble båret ut av kirken, sang 25 sangere fra Lenas eget kor Jubilo tiåringens favorittsang «Guds hus». Få av de over 1500 menneskene i kirken klarte å holde tilbake tårene da sangen ble framført av barna:

«Jeg tror at Gud har et kjempestort hus, med kjeller og med mange etasjer. Jeg tenker at det er et slags eventyrslott, med spir og med tårn som er høye. Og er det ikke slik som jeg tror, så er det nok fint der Gud bor.»

- Denne sangen er Lenas sang. Den skal være Lenas siste hilsen og vitnesbyrd til oss. Og med barnets fantasi og barnets ord, beskriver den nettopp håpet, sa sokneprest Thorbjørn Lied.

TIDA STOPPET OPP: Mer enn 1000 mennesker hadde møtt fram utenfor Kristiansand Domkirke i går da Lena Sløgedal Paulsen (10) ble gravlagt. Over 1500 mennesker overvar seremonien inne i kirken. Da Lenas kiste ble kjørt gjennom folkemengden mot gravplassen på Oddernes kirkegård, stoppet tida opp.