Et strålende valg

Oprah følte at noe djervt fant sted da Barack Obama vant, skriver Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CHICAGO, Illinois (Dagbladet): USAs mest innflytelsesrike kvinne er hun kalt, Oprah Winfrey. I Grant Park i Chicago sto hun inneklemt i mengden foran scenen og ventet på resultatene. Så ventet hun på vinneren. På sin vinner. Hun kastet sin stjerneglans på hans kandidatur da han trengte det mest, foran partimøtene i Iowa den 3. januar. Han vant. Hun vant.

Etter den verdige feiringen i Grant Park med en kvart million mennesker på plenene uten at en eneste måtte arresteres, sa Oprah euforisk at «noe stort, noe djervt» hadde skjedd der i parken da Barack Obama fikk et klart og entydig velgermandat til å overta som USAs 44. president på trappa foran Capitol Hill den 20. januar.

Der og da vil USA bli forandret. 40 år etter at en geværkule slo inn i halsen på Martin Luther King jr. i det dype, raseskilte sør, vinner en svart mann de amerikanske velgernes uomtvistelige tillit.

Valgseieren utløste en forståelig og spontan jubel i Grant Park, men den var ikke hemningsløs. Den var mer dempet enn hoiingen og heiingen på et av Barack Obamas mange, vanlige og store valgmøter. Den var blandet med en følelse av lys letthet, men også av dypt alvor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vinneren var ikke triumferende. Han hyllet sin motstander John McCain og inviterte til samarbeid. Han drev ikke de intenst lyttende tilhørerne opp til et crescendo med kampropet «Ja, vi kan», slik han har gjort så mange ganger før på den lange, lange veien til valgvaken i Grant Park. Han formet i stedet kampordene mykt, mer som en ettertanke enn en marsjordre stilt overfor de store oppgavene. Han dedikerte valgseieren til velgerne selv, og inkluderte de som ikke hadde stemt på ham og som ennå ikke støtter ham. Han lovet å være også deres president.

Han ga æren for valgseieren og den grensesprengende valgkampen til sine nærmeste medarbeidere David Plouffe og David Axelrod og hæren av frivillige som ofret penger, skole og tid for saken.

Den musikaliteten i tone og budskap som USAs kommende president la for dagen også ved denne milesteinen på veien mot noe som kan bli stort, vitner om et absolutt politisk gehør.

Det lover godt når han skal lede USA gjennom en hel serie av dype kriser som er arven etter hans til sammenlikning tonedøve forgjenger.

Valget og mandatet har et klart element av anti-Bush, men det djerve som Oprah Winfrey har oppfanget, er også der som en sterk følelse av et historisk vendepunkt.

Den følelsen skinner igjennom i gratulasjonene og forhåpningene som kommer utenfra. EU-sjef José Manuel Barroso sier at valget er et vendepunkt for USA, og håper at det også blir det for verden.

Det er et meningstungt håp om at valget betyr slutten på amerikansk alenegang, forkjøpskrig, fiendebilder og følelseskulde og mye annet som har gjort verden til et verre sted i løpet av åtte år med George W. Bush i Det hvite hus.

«Nå ser verden at vi er det vi sier at vi er » sier velgeren McKim Norton Barnes til meg i Chicago. Det uvanlige navnet stammer fra slektninger som hadde framtredende roller i kampen mot slaveriet i USA. Det hadde en helt spesiell mening for ham å stemme på Barack Obama, og han ser fram til den dagen da Air Force One lander i Sri Lanka eller Tanzania og det er Barack og Michelle Obama som stiger ut på flytrappa.

Mens Hillary Clinton skiftet budskap flere ganger til stor forvirring hos tilhengerne i kampen om nominasjonen, holdt Barack Obama fast ved sine to budskap: håp og forandring.

Der George W. Bush brystet seg og erklærte at andre nasjoner enten var med eller mot, venn eller fiende, god eller ond, sier Obama at han vil lytte, særlig til de som er uenige med ham. Men samtidig lover han å «nedkjempe » de som vil skade Amerika.

Forskjellen er grunnleggende, og vil prege USAs forhold til omverden fra Obamas første dag i Det hvite hus, men USAs egeninteresse vil fortsatt styre utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det blir ingen brå skifter. Selv valgløftet om tilbaketrening fra Irak er nå dempet med forsikringer om at den skal skje ansvarsfullt og i samråd med militære ledere.

I den minst ærerike delen av John McCains valgkamp forsøkte han og makker Sarah Palin å stemple Obama som kompis med terrorister og som skapsosialist som ville rane rørlegger Joe fra Ohio. Men Obamas forslag, valgløfter og planer forteller at han vil regjere fra sentrum, og aller helst med tverrpolitiske kompromisser.

Det vil trolig også prege hans samhandling med omverden. Hans fremste utenrikspolitiske valgløfte er at han skal gjenreise USAs gode omdømme i verden etter at George Bush har dratt det gjennom søla.