Et svært spesielt oppgjør

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er første gang de fire store hovedsammenslutningene på arbeidstakersida i stat og kommune har fremmet felles krav under et tariffoppgjør. Men så er det også første gang det forhandles om goder og prinsipper som vil ha en varighet på flere tiår. Uansett er det verdt å merke seg at LO, Unio, YS og Akademikerne har dannet felles front for å kjempe for en framtidig tjenestepensjonsordning som er minst like god som dagens. Hva gjør deres øverste motpart Jens Stoltenberg da? Han legger seg flat og punger ut. For alternativene er ikke så lystige. Prøver han å splitte organisasjonene, kan han muligens «vinne» selve slaget, men hisse på seg de som blir spilt ut over sidelinja. Ikke bra i et valgår. Prøver han å være gjerrig og tilby en ordning som oppleves mye dårligere enn dagens, erter han på seg alle organisasjonene. Heller ikke bra i et valgår.

De 700 000 som nå sitter ringside og venter på forhandlinger, brudd, mekling og mulig streik, er kjernetroppene i Ap’s og SVs velgerbase. Får Jens Stoltenberg dem mot seg i varme mai- og junidager, i en streik som ingen kommer skadesløs fra, renner partisympatisører bort i strie strømmer. Da smuldrer regjeringsmakta som løs leire i en vårflom. Det blir hardt nok å beholde ansatte i stat og kommune som rødgrønne velgere selv om det blir enighet om pensjonene.

Det ligger i kortene at regjeringen vil strekke seg uhyre langt for å få en løsning som oppleves som god for gruppene som nå forhandler. Det kan regjeringen gjøre blant annet ved å henvise til stortingsforliket om pensjonsreformen som allerede har innfridd to sentrale krav: De offentlige pensjonene skal være såkalte bruttoordninger med ytelser på to tredeler av sluttlønn. Uansett hva ytelsene fra folketrygden blir, dekker tjenestepensjonen det som mangler. Hvis opposisjonspartiene skulle mene at avtalen regjeringen og partene kommer fram til blir for dyr, så har de seg selv å takke. Det samme kan regjeringen si når kommunene forlanger mer penger fra staten for å dekke regningen for det som måtte bli resultatet av oppgjøret. Det er nemlig opplest og vedtatt av staten og kommunene skal ha like tjenestepensjonsordninger slik at arbeidskraft lett kan flytte på seg. Og når Stortinget har laget søyler av marmor, må det koste. Ingen partier som har vært med på forliket kan løpe fra ansvaret.

Enda et argument for at Jens Stoltenberg i 12. time vil gi etter, er at utformingen av tjenestepensjonsordningen i offentlig sektor er et likestillingspolitisk verktøy. I kommunene er to av tre ansatte kvinner. Mange har deltidsstillinger og beskjeden lønn. Det forklarer også hvorfor LOs Jan Davidsen står skulder ved skulder med Unios Helga Hjetland. Verken Davidsens eller Hjetlands kvinnelige medlemmer rekker stort mer enn 30 års opptjening for å få full pensjon. Davidsens, fordi det er mange deltidsansatte blant dem. Hjetlands, fordi mange kommer relativt seint ut i yrkeslivet grunnet lang utdanning. Skal vi tro finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen må de kvinnedominerte yrkesgruppene vente til neste år med å få en likelønnspott. Mange har hatt forventninger om å få den i år, jevnfør Sykepleierforbundets annonsekampanje. Hvis de i tillegg skal skvises på pensjonen, vil regjeringen få mange sinte kvinner mot seg.

Lønnsoppgjør i offentlig sektor er alltid politiske, siden det er regjeringen som i siste instans avgjør hva som kan innfris. I år er oppgjøret mer politisk enn noensinne siden det representerer selve finalen i den ti år lange prosessen med å få på plass en ny pensjonsreform. I andre europeiske land har tilsvarende øvelser satt gemyttene i kok. Her har de fleste, bortsett fra sentrale tillitsvalgte og noen journalister, trukket på skuldrene og overlatt sin framtidige pensjon til skjebnen. Det har vært situasjonen fram til i fjor. Da begynte arbeidstakere i privat sektor å våkne, da de forsto at noen var i ferd med å tukle med AFP-ordningen deres. Belønningen etter full innsats i arbeidslivet skulle krympes. Først da satte folk seg inn i hva det dreide seg om. Først da fikk organisasjonene gjennomslag hos regjeringen. Det er noe av det samme som nå skjer i offentlig sektor. Stadig yngre årskull bryr seg om sine framtidige pensjoner. Folk lærer seg forskjellen på folketrygd og tjenestepensjon, forskjellen på netto- og bruttoordninger, på 30 års opptjening og 40 års. De forstår sin egen makt i et valgår.

Dette skjønner Jens Stoltenberg. Derfor lar han spillet gå noen uker, før han trekker opp gullkortet, som både sikrer like gode ordninger som nå, og enda bedre for dem som er villige til å jobbe litt lenger. Hvor ble det av besparelsen? De ligger i levealdersjusteringen og i den framtidige indekseringen av pensjonene. Men de ordene skal vi ikke lære oss før seinere. Det er en tid for alt.