Et totalt havari

Arven etter George W. Bush er to kriger og det største økonomiske krakket siden 1929. Kan John McCain likevel vinne valget, spør Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet) Fiaskopresident George W. Bush sto lørdag i rosehagen utenfor Det hvite hus og forklarte at det økonomiske krakket var stort og krevde store mottiltak. Forslaget om å bruke drøye 3500 milliarder kroner til å overta råtten gjeld fra banker og meklerhus som lot grådighet ta overhånd, er det totale politiske havari for presidenten. Han overlater to kriger og en økonomi i et tilbakeslag på linje med katastrofen i 1929 til etterfølgeren.

I dag er det vanskelig å tro at etterfølgeren derfor kan bli republikaneren John McCain, selv om han holder Bush langt unna sin egen valgkamp. Halmstrået som noen konservative griper etter, er at velgerne kan synes det er risikabelt å gi demokratene all makt i Washington. Demokratene ligger an til å styrke sitt flertall fra mellomvalget i 2006 både i Representantenes hus og Senatet. Skal de holdes i sjakk, må velgerne gi Det hvite hus til John McCain.

Det virker som ønsketenkning. De ferskeste meningsmålingene tyder på at finanskrisen gir Obama ledelsen tilbake nå som krakket fortrenger Sarah Palin i nyhetsbildet.

Den politiske og økonomiske fallitten har gitt velgerne et klarere bilde av forskjellen på de to presidentkandidatene. Obama har beholdt sin karakteristiske, kjølige ro, mens John McCain har utviklet seg til en populistisk sinnatagg. Den ene dagen skjeller han ut direktørene som kjører bedriftene i grøfta, og som forlater havaristen med obskøne fallskjermer på sine bankkonti. Den andre dagen vil reguleringsmotstanderen McCain sparke sjefen for børs- og bankkontrollen som han sier har sovet i timen og grepet inn med altfor lite altfor seint.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er usikkert om det virker betryggende på velgerne å overlate ansvaret for sparepenger og fred og krig og sånn til en så sinna mann.

Kontrasten er stor til Obamas beroligende kroppsspråk, men det er likevel ikke åpenbart at velgerne har latt seg imponere av hans forslag til løsninger. Han har vært mindre konkret enn McCain som var snar til å foreslå en egen institusjon til å håndtere finanskrisen.

Obama satset på å framstå som presidentemne da han stablet hele adelen av demokratenes økonomiske tungvektere på samme scene i Tampa, Florida.

I helga startet finanskomiteene i Representantenes hus og Senatet arbeidet med presidentens forslag. Kongressen drar hjem i slutten av uka, og må fatte hastevedtak dersom finansdepartementet skal få fullmakt til å starte oppkjøp i stor stil av råtten gjeld.

Tvilen rår om dette er riktig medisin, og om det i det hele tatt lar seg forsvare å bruke skattebetalernes penger på å redde de som har spilt høyt med en risiko de ikke kunne bære.

Nå rettes alles øyne mot den halvannen time lange debatten mellom Obama og McCain på fredag. Etter ønske fra Obama ble temaet sikkerhetspolitikk, og ikke økonomi som var debattkommisjonens forslag.

Men det er all grunn til å vente at Obama vil benytte anledningen i det nokså frie debattformatet som er valgt, til å framheve at USA nå er verdens mest forgjeldete industrinasjon og helt avhengig av å få låne penger av kineserne både til krigføringen i Afghanistan og Irak, og til å kjøpe opp gjeld som henger som møllesteiner rundt bankenes og meklerhusenes bunnlinjer.

Gjeldstaket ble lørdag hevet til svimlende 60 billioner norske kroner. Den presidenten som følger etter Bush, må heve skattenivået for å kunne gjennomføre valgløftene. Obamas løfter har heftige prislapper enten det er snakk om utdanningsreform eller helsereform. Men arven etter Ronald Reagan gjør det til politisk selvmord å øke skattenivået. Bill Clinton brøt sitt løfte om skattelettelse til middelklassen i 1992, og berget landets økonomi på det. Men demokratene tapte flertallet i begge kamre i Kongressen ved mellomvalget i 1994. Det åpnet for granskningene som preget de siste seks åra av Clintons presidentperioder.

Det skal bli interessant å se om noen vil komme med et seriøst forslag om å stille George Bush for riksrett der han vandrer gjennom ruinene av det som inntil i forrige uke var verdens glitrende finanshovedgate. Wall Streets framtidige plass i klodens finansverden kommer til å bli langt mer beskjeden enn den har vært til nå. Og da er spørsmålet om dollarens tid som den dominerende myntenheten i internasjonal handel, også er forbi.

Det andre spørsmålet som melder seg, er hvorfor noen i det hele tatt kan tenke seg å overta dette politiske og økonomiske konkursboet.