Et ubeskrevet blad

Igjen har vi hatt en batalje om vår okkupasjonshistorie, denne gang om pressen og historien. Men ingen har ennå rettet søkelys mot pressens innsats under krigen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den nære fortid - mellomkrigstid og krig - diskuteres og granskes med skiftende temperament i mange land. Det er langt fra bare et norsk fenomen. Heldigvis synes ikke perioden å være uvedkommende for nye generasjoner.

Den historiske krigføring kan inneholde betydelig sprengkraft. I Sverige graver man seg stadig dypere ned med avdekking av nazisympatier i alle samfunnslag og institusjoner. Nøytralitetspolitikken gis ny faghistorisk innsikt, og underlegges delvis moralske vurderinger. I Danmark har man i det siste året vært opptatt av det som er blitt kalt "krigens købmænd", med en journalistisk historieforskning som har fått dramatiske konsekvenser. Den har i hovedsak dreid seg om det økonomiske samarbeidet med okkupasjonsmakten, hvor først og fremst det mektige A.P.Møller-konsernet er kommet i skuddlinjen. Dette skjedde i en større artikkelserie i Berlingske Tidende, hvor A. P. Møller eide en større aksjepost. Forbannelsen ble så stor hos dagens konsernledelse at de la ut sine aksjer til salgs. I dag sitter som kjent Orkla med dem.

Når våre egne krigshistorikere - og viktige museumsvoktere - slenger ut konspiratoriske hypoteser om en slags naziinfiltrering i norske avisredaksjoner, får dette selvsagt ingen store konsekvenser, annet enn forsøpling av debatten. Men av og til kan man dessverre registrere et langt gjesp: Er vi ikke snart ferdig med krigen? Kan det overhodet finnes en hvit flekk som ikke er utforsket og debattert?

Artikkelen fortsetter under annonsen

I kjølvannet av den illegale presses forenings storstilte seminar om nordisk presse og nazismen i Videnskapsakademiet forleden er det naturlig og nødvendig å stille en rekke spørsmål som angår vår egen presse. Det kan gjøres uten krav om syndserkjennelse, men bør frambringe ny historisk erkjennelse.

Kort sagt; hvorfor har vi ikke fått en samlet historisk framstilling av den norske dagspresses holdning under krigen, med de nødvendige tilbakeblikk til mellomkrigstida? Krigen startet som kjent i 1933, holdningskrigen.

Faktum er at pressens kvinner og menn aldri greide å skape en organisert motstand og fant aldri noen fast mostandslinje. Av de 260 aviser som eksisterte i 1940, kom 114 ut gjennom hele krigen. Det oppsto ingen redaktør- eller journalistfront. Under sensuråket og nazifiseringen ble det ofte vist forsiktighet og tilpassningsevne, i sikkert vanskelige avveiningsspørsmål. Det var de som tenkte at det var bedre med nazikontrollerte aviser enn ingen aviser. Og tyskerne hindret også at man uten videre innstilte utgivelsen.

Det er få eksempler på at presseorganisasjonene, svake som de egentlig var, satte foten ned og markerte «hit, men ikke lenger!» Presseforbundet fungerte først og fremst som bransjeforening, der økonomiske eierinteresser særlig kom i forgrunnen på bekostning av politiske og etiske vurderinger. Da 22 yrkesorganisasjoner i 1941 protesterte i et opprop mot nazifiseringen av arbeidslivet, savnet man Norsk Presseforbund. Hos den enkelte redaktør og journalist svingte holdningen, alt fra svik til heltemot. Flere måtte bøte med livet. Mange av de fremste pressefolkene gjorde som kjent en fremragende innsats utenfor landets grenser. Hjemmefronten besto først og fremst av de tusen kvinner og menn som med fare for livet drev den illegale presse, en mostandskamp som knapt kan overvurderes. Den har da også fått en uhyre grundig historisk beskrivelse. Men som sagt, det var ingen pressefront.

Den hittil beste og mest sammenfattende framstilling av krigstida og pressen er gitt av professor Rune Ottosen i bare ett kapitel i hans bok "Journalister i organisasjon og samfunn."(1996) Guri Hjeltnes har skrevet en grundig dokumentert bok om det besynderlige avisoppgjøret etter krigen, som ikke bare dreide seg om Presseforbundets opprenskning i egne rekker, med lukket æresrett, men først og fremst et oppgjør med kamp om penger, erstatning og prestisje.(1990) Det var faktisk en følelsesladd debatt umiddelbart etter krigen om de norske dagsavisenes atferd og skjebne under okkupasjonen. Det såkalte avisoppgjøret ble fullført i hemmelighet, så utrolig det enn høres i dag!

Kanskje dette tilløp til en opprivende strid også ble en bremsekloss og en uoverstigelig skranke for de som måtte ønske seg faganalyser av dette spesielle og viktige avsnittet i pressehistorien. Ingen helt ny generasjon var på plass i redaksjonene etter 8. mai. Mange medarbeidere hadde sine verdirøtter i en mellomkrigstid, hvor leflingen og sympatien med den nye tids politiske generaler, ble flombelyst i Tormod Valakers fjorårsbok: "Litt fascisme, herr statsminister."

Det finnes sikkert mange forklaringer på denne hvite flekken i vår histoprie, skampletten som den også ble kalt straks etter krigen. Det er å håpe at den nå kan fylles ut, så kan vi mer enn gjerne slutte med den pinefulle omtellingen av antall likvideringer under okkupasjonen!