Et underlig demokrati

Statsminister Kjell Magne Bondevik taper velgere. Og med budsjettavtalen med Frp blir hans politiske basis hengende til høyre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET SLÅR MEG AT det må være morsommere å være statsminister Kjell Magne Bondevik på besøk utenfor landets grenser enn f.eks. i Ålesund nå på førjulsvinteren. Han er jo populær hos Colin Powell, som han kan snakke Volvo Amazon med, og George W. Bush som han kan samtale om budsjettforhandlingene med. Jeg har inntrykk av at det er større forståelse å hente i Det hvite hus enn på ordførerkontorene landet rundt, også om det er KrF-politikere som sitter der. Nå begynner de å melde seg ut av partiet.

DE SØRGELIGE galluptallene for Kjell Magne Bondeviks og Valgerd Svarstad Hauglands parti minner meg om Trygve Bulls lov om det borgerlige samarbeidet: Den som menger seg med Høyre, mottar dødskysset. Slik gikk det med Venstre og slik gikk det med Senterpartiet. Nå er det KrFs tur. Eneste trøst for de to lederne i partiet er selvsagt at for Kr F er det fortsatt naturlig å klamre seg til en forestilling om et liv etter døden.

NÅ ER DET JO IKKE slik at det som er lite bra for KrF nødvendigvis behøver å være lite bra for Norge, eller omvendt. Men jeg lurer på hva det gjør med velgerne når de stadig opplever at den fremste politikeren i landet ikke greier å mobilisere oppslutning fra mer enn seks til ti prosent av velgerne. Det må da få betydning for synet på politikk blant folk flest når statsministerens oppslutning bare svinner hen uten at det får konsekvenser. Jeg antar at den demokratioppfatningen som f.eks. doseres i norske skolestuer har noe med flertall å gjøre. Når elevene i egenskap av velgere ser at det slett ikke er statsministeren som har økende oppslutning, men en helt annen politiker og hans parti, er det kanskje ikke rart om de får en følelse av at det er et underlig demokrati vi har.

SLIK SETT ER DET en betydelig forskjell i forhold til de tidligere regjeringer vi har hatt der statsministeren er kommet fra et relativt lite parti i Stortinget. Vi hadde noe liknende da Bondeviks partifelle og mentor Lars Korvald dannet regjering etter folkeavstemningen om EF i 1972. Men det var en eksepsjonell situasjon. Regjeringen Korvald var det politiske uttrykk for en stor nødvendighet etter at de to største partiene hadde lidd et forsmedelig nederlag ved avstemningen. Det som var igjen av parlamentarisk styrke på nei-siden måtte trå til fordi ja-siden kastet kortene. Andre ganger har statsministrer fra små og mellomstore partier stått i spissen for regjeringer som har markert et regimeskifte. Slik var det da Per Bortens regjering overtok i 1965. Han hadde basis i et sentrum av Sp, Venstre og KrF. Kåre Willochs regjeringsdannelse var også et regimeskifte da han dannet en mindretallsregjering i 1981 i påvente av at KrF skulle få tid til å venne seg til tanken om at regjeringen ville beholde abortloven. Og da regjeringen ble utvidet til en borgerlig flertallsregjering i 1983, var også tyngdepunktet i sentrum, slik det var med Jan P. Syse, som dannet regjering med Sp og KrF i 1989. Og selv sentrumsregjeringen i 1997 med Kjell Magne Bondevik hadde et tyngdepunkt i statsministeren. At Arbeiderpartiets statsministrer representerte et tyngdepunkt i norsk politikk har vært en selvfølge siden 1935 og helt fram til Jens Stoltenberg. Velgerne er vant til at statsministeren skal representere rundt halvparten av velgerne i en eller annen forstand.

I DAG LEDER Kjell Magne Bondevik en regjering som ikke har noe sentrum i statsministeren og som fører en politikk som ligger godt til høyre for hans parti. En sånn konstruksjon har vi aldri hatt før. Sentrum i dag ligger i virkeligheten utenfor regjeringen, i Fremskrittspartiet som etter årets budsjettforlik er etablert som regjeringens faste støtteparti og som i fjor høst sørget for at regjeringen ble dannet i det hele tatt. At Kristelig Folkepartis velgere og kadrer ikke kjenner seg igjen i en slik konstruksjon er det ikke vanskelig å forstå. Det blir økende avstand mellom regjeringens ledelse og folket, mellom det som er velgernes kymmer og det som uttrykkes fra statsministerens kontor.

KRISTELIG FOLKEPARTIS velgere har gjennomlevd en dramatisk forvandling på 1990-tallet. Kjernevelgerne var bedehusfolk, avholdsfolk og målfolk. Partiet var det mest urnorske av alle partier. Nå er KrF-velgerne etter hvert havnet i den store smeltedigelen der sex før ekteskapet kan passere hvis det bare er Vårherre som vet om det, der Valgerd drikker rødvin og Kjell Magne lar rusbrusen flomme og målsaken er glemt som skillende sak, og religion for øvrig er noe som utøves ved jul, kongelige bryllup og begravelse. Ifølge maktutrederne har kirkens ledere, KrFs kjernevelgere, gått til venstre, og partiets sympatisører er lei seg for at regjeringen fører en politikk som gjør kommunenes økonomi så stram at det må skjæres både på skole og kloakk. De ser at Kjell Magne Bondevik ikke er noen garanti for at gamle mor får plass på eldresentret eller sykehjemmet når han tvinges til å føre nyliberal høyrepolitikk på Fremskrittspartiets nåde og fjerner seg mer og mer fra basis. Noen from datter er det jo snart ikke å oppdrive, verken i eller utenfor partiet. Velgerne får mer og mer en følelse av at deres store leder er en selvbedrager, og en sånn en tilhører som kjent den forrige generasjon. Partiets kjernevelgere aner kanskje at gamle Kjell Bondevik ikke ville ha stemt på KrF i dag. Han ville nok heller ha dannet et nytt parti på de gamle verdier.