Jeg husker fortsatt årets første tur med ski på beina, en tidlig januarlørdag drøyt tusen meter over havet i Øvre Hallingdal. Lyng og kvist stakk opp her og der, en bekk eller to måtte forseres med den største forsiktighet, men det gikk an å gå på ski på ordentlig. Lav og bleik januarsol farget snøen gammelrosa på hjemturen. Sjelden har jeg satt større pris på en skitur.

Kanskje var det TV-bildene fra de smale World Cup-løypene gjennom brune, snøfrie landskap i Mellom-Europa som gjorde meg fornøyd med lite? De framsto som skriften på veggen. Den lange sommeren og uvanlig varme høsten 2006 hadde allerede gjort mange av oss stadig mer urolige over klimaendringene. År 2007 var dessuten spådd å bli det varmeste på hundre år.

I nyttårstalen sin i 2006 nevnte ikke statsminister Jens Stoltenberg miljø med ett ord. Men i årets tale snakket han mye både om miljø og klima. For første gang lanserte han sin nå så velkjente ambisjon om at CO{-2}-rensing skal bli Norges månelandingsprosjekt. Talen varslet et skifte i norsk klimapolitikk. Naturvernforbundets leder, Lars Haltbrekken, var raskt ute og tok til orde for det brede nasjonale klimaforliket som regjeringspartiene og opposisjonen, minus Frp, forsøker å forhandle seg fram til i disse dager.