Et utrolig år

2007 ble året da klimautfordringene omsider ble vår tids viktigste politiske utfordring, skriver Erling Ramnefjell.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg husker fortsatt årets første tur med ski på beina, en tidlig januarlørdag drøyt tusen meter over havet i Øvre Hallingdal. Lyng og kvist stakk opp her og der, en bekk eller to måtte forseres med den største forsiktighet, men det gikk an å gå på ski på ordentlig. Lav og bleik januarsol farget snøen gammelrosa på hjemturen. Sjelden har jeg satt større pris på en skitur.

Kanskje var det TV-bildene fra de smale World Cup-løypene gjennom brune, snøfrie landskap i Mellom-Europa som gjorde meg fornøyd med lite? De framsto som skriften på veggen. Den lange sommeren og uvanlig varme høsten 2006 hadde allerede gjort mange av oss stadig mer urolige over klimaendringene. År 2007 var dessuten spådd å bli det varmeste på hundre år.

I nyttårstalen sin i 2006 nevnte ikke statsminister Jens Stoltenberg miljø med ett ord. Men i årets tale snakket han mye både om miljø og klima. For første gang lanserte han sin nå så velkjente ambisjon om at CO{-2}-rensing skal bli Norges månelandingsprosjekt. Talen varslet et skifte i norsk klimapolitikk. Naturvernforbundets leder, Lars Haltbrekken, var raskt ute og tok til orde for det brede nasjonale klimaforliket som regjeringspartiene og opposisjonen, minus Frp, forsøker å forhandle seg fram til i disse dager.

Forhåpentlig blir våre fremste folkevalgte inspirert til djerve klimamål, og ikke til norsk selvgodhet, når de mandag deltar i den høytidelige overrekkelsen av Nobelprisen til FNs interparlamentariske klimapanel, IPCC, og tidligere visepresident i USA, Al Gore, før Jens Stoltenberg drar til Bali for å delta i innspurten av klimatoppmøtet. Det var på Bali Stoltenberg i påskeferien i år pønsket ut det han seinere kom til Aps landsmøte med og presenterte som verdens mest ambisiøse klimamål. Siden har mye av begeistringen rundt hans og Aps klimaambisjoner kjølnet. Stoltenberg og lille Norge er i verdenstoppen når det gjelder store ord om klimaet, men i praktisk handling er vi ikke noe foregangsland. Norge gir fredsprisen til kampen mot klimaendringene, men samtidig markerer vi starten av Kyoto-perioden 2008-2012 med å sette ny norsk utslippsrekord av klimagasser, et solid bidrag til at CO{-2}-utslippene i verden nå øker med over tre prosent årlig.

Likevel har sjefen for FNs klimasekretariat, nederlenderen Yvo de Boer, sagt til Financial Times denne uka at 2007 har vært «et utrolig år» når det gjelder verdens forståelse av hvor alvorlig trussel klimatrusselen er. Mange vil gi de Boer rett i det. For ett år siden hyllet vi nobelprisvinner, Muhammad Yunus fra Bangladesh som er et av de landene som vil bli hardest rammet av klimaendringene. Hvem ante da at årets nobelpris skulle gå til to som kjemper mot klimatrusselen? Hva er det som har skjedd?

Først og fremst har verden over flere år fått FNs klimapanels massive og stadig sikrere dokumentasjon av klimaendringene og de menneskeskapte årsakene, et overbevisende arbeid som kulminerte med årets fire rapporter. De har feid de aller fleste klimafornekterne av banen og gjort det uhyre vanskelig for folk som vil oppfattes som oppegående å bagatellisere klimatrusselen. Folk har dessuten sett at været og klimaet er blitt mer ekstremt. Klimaendringene er blitt konkret allemannseie i den offentlige debatten. Miljøorganisasjonenes varselrop som før ble sett på som skremselspropaganda, er nå vitenskapelig anerkjente premisser. Den sterkeste kritikken mot FNs klimapanel i dag er at panelet har vært altfor konservative i sine anslag.

De fleste politikere og partier har innsett at dette er utfordringer de må ta tak i og at spørsmålet ikke er om de skal gjøre noe, men hvordan. Snart må de ta innover seg at de må tørre å gå foran. Det var det John Howard forsto for seint. Etter 11 år som statsminister i klimaherjede Australia tapte han valget til det langt mer klimavennlige arbeiderpartiet for noen uker siden. Det første hans etterfølger gjorde var å undertegne Kyoto-avtalen som Howard har strittet imot. Nå gjelder det å få USA også med på laget.

Katastrofale konsekvenser truer kloden hvis vi ikke klarer å redusere utslippene av klimagasser de nærmeste tiåra, og de små skrittene politikerne har tatt til nå er ikke betryggende. Likevel har det skjedd så mye positivt i 2007 at jeg tross alt velger å se med optimisme på framtida når jeg igjen spenner på meg skiene over nyttår.