Et valg uten Mandy

LONDON: Privat søker kanskje Storbritannias statsminister Tony Blair trøst i armene til kona Cherie etter tapet av kameraten Peter Mandelson som politisk medspiller.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det sies om statsministeren at han er dårlig til å gi folk sparken. Derfor var det medierådgiver og øyrikets nest mektigste mann, Alistair Campbell, som slipte kniven og førte Blairs hånd mot Mandelsons bryst da han fikk sitt andre politiske banesår i løpet av drøye to år. Sist måtte Mandelson forlate sin ministerpost da det ble kjent at han hadde mottatt et ureglementert lån på fire millioner kroner. Denne gangen måtte han innrømme å ha gitt gale opplysninger om passøknaden til en indisk finansmagnat som hadde gitt store bidrag til prestisjeprosjektet Millenniumdomen som Mandelson hadde ansvaret for.

Det hevdes i britisk presse at Campbell ikke ga statsministeren noe valg. Han ville tatt stresskofferten og forlatt Downing Street nummer 10 om ikke Blair hadde utvist handlekraft. Da hadde medieguruen hatt saftige historier å fortelle den sultne presseflokken.

DA TONY BLAIR våknet i går, var han nok ikke helt klar over hvordan han skal drive New Labour uten den nære vennen Peter. Mandy har alltid vært der. Helt siden han ble kommunikasjonsansvarlig i det gamle Labour under Neil Kinnock i 1985. Siden 1987 har han vært med på å legge grunnlaget for dagens Labour.

Det er sagt om Mandelson at han var som narkotika for Blair, statsministeren trengte en daglig dose Mandy. Nå er det bare Tony og Alistair tilbake.

Campbell hadde brukt natta godt til å skissere strategien for hvordan Blair skulle begrense skadevirkningene etter Mandelson avgang.

ALLEREDE i morgentimene var den nye nordirlandministeren John Reid på vei til Belfast for de nødvendige briefinger. Skotten var en sterk kandidat til jobben da Mo Mowlam ble byttet ut i oktober 1999. Mandelson fikk som kjent oppgaven, men etter femten måneder måtte han melde pass. «Mørkets fyrste», som han også kalles, villedet nok en gang sine nærmeste innen partiet. Blair redegjorde kjapt at passaken skal utredes på nytt.

Men, viktigst for Blair i går, var å komme offensivt ut. Det gjorde han ved å servere den jamne brite en god nyhet til frokost. Bilkonsernet Nissan skal nemlig produsere sin nye Micra i den nordengelske byen Sunderland. Det betyr flere hundre nye arbeidsplasser, og er et gledens budskap i en tid da britisk bilindustri er på felgen. Dessuten ligger det god psykologi i å melde fra om flust med nye jobber i nord, satt opp mot en mann uten ministerlønn nede i Westminster.

STATSMINISTEREN stilte med færre rynker på kontoret i går tidlig. Kanskje tok han i bruk noen av de rådene han har fått av sin gamle venn Bill Clinton. Ekspresidenten i USA vet alt om det å drive politisk brannslokking etter sin affære med Monica Lewinsky.

Den moderne kommunikator Bill - med en selvstendig og utearbeidende kone - hadde mer til felles med lederen av det nye Labour enn det Tony har med cowboyen fra Texas.

Om Mandelson-saken vil få store politiske konsekvenser på sikt, er usikkert. Det er ventet et nyvalg i mai, og Blair har liten grunn til å nære noen frykt for utfallet. Opposisjonsleder William Hague hadde riktignok flere gode minutter i Underhuset. Han hamret høyrehånda i bordet og refset statsministerens dårlige dømmekraft. Det er likevel ikke mye som tyder på at de konservative vil hale nevneverdig innpå i meningsmålingene. Det er like sannsynlig at liberaldemokratene tjener på surret rundt «Mørkets fyrste». Liberaldemokratenes leder Charles Kennedy var da også snar til å understreke Blairs sviktende dømmekraft i forhold til sin venn Mandelson.

Kennedy demonstrerte imidlertid politisk pondus ved å peke på at Blair handlet raskt. Kennedy leder dessuten et parti som ikke sliter med ei fortid der snuskeri har forkludret det politiske budskapet.

LIKEVEL kan valget i Storbritannia bli noe mer spennende enn det Tony Blair hadde ønsket seg. Denne gangen må han stake ut kursen uten Mandy som kartleser.