Et vanlig parti

Det er et stort problem for partileder Thorbjørn Jagland og statsminister Jens Stoltenberg at litt for mange av delegatene til landsmøtet i Oslo de nærmeste dagene ikke har tatt inn over seg at også Arbeiderpartiet er gjort alminnelig i velgernes øyne. De fleste fjøra som gjorde det til ørnen blant partiene, er borte. Framfor alt er partiet ribbet for styringstillegget som det brukte å bruse med.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Venstre og Lars Sponheim ligger og vaker på sperregrensen etter sin tid i regjeringskontorene, men han har rett når han sier at regjeringen Bondevik viste at hvem som helst kan styre landet. Så seint som i 1997 trodde mange fra topp til bånn i Arbeiderpartiet at sentrumsregjeringen raskt ville kollapse og for lang tid fjerne denne tilfeldige inntrengeren fra konkurransen om makten.

  • De tok som kjent ganske grundig feil, men alle har neppe tatt konsekvensen av det. Klarest kommer kanskje dette til uttrykk i den indre partistriden om delprivatisering av Statoil. I dag møtes landsstyret som formelt er partiets øverste organ mellom landsmøtene. I februar fattet det samme landsstyret et vedtak som åpnet for delprivatisering. Siden måtte partiledelsen nokså pinlig nulle hele vedtaket, og i stedet sende saken inn i landsmøtet som i denne saken kan bli mye mer av et politisk verksted enn det som er godt for neste års valgkamp. Finn Lied tror stadig hans tilhengere kan vinne avstemningen og hindre all privatisering. Seinest i går skrev han at «det ville være en tragedie om lojaliteten overfor partiledelsen vil bli misbrukt for å fremme et ønske om privatisering». Den gamle ringreven vet i hvert fall hva det handler om.
  • For Carl I. Hagen er det en velsignelse at velgernes politiske hukommelse er kort. Både fjøslykta og eggelikøren ligger i dag under et glemselens slør, slik at han kan gå 4,3 prosent tilbake på meningsmålingen og likevel lande på 27,3 prosent, bare en drøy prosent bak Arbeiderpartiet. For Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg er problemet både at Finn Lied og hans følgesvenner i alle aldersklasser husker storhetstida altfor godt, og at velgerne ikke gjør det. Foran dette landsmøtet var det sentralstyremedlem Bjørnar Olsen fra Nordland som fikk gi partiledelsen hele ansvaret for serien av elendige meningsmålinger fordi den «ikke har hørt godt nok etter på grasrota».
  • Vel. Hva sier grasrota? I den første valgkampen med Gro Harlem Brundtland som statsministerkandidat langt tilbake i 1981, tapte Arbeiderpartiet regjeringsmakten til Astrid Gjertsens åpne samfunn fordi den avgjørende velgeren i midten betraktet seg mer som forbruker enn som fagorganisert. Kommuneforbundets Jan Davidsen som også er sentralstyremedlem, har kanskje både nok medlemmer og delegater til å regissere en slags reprise til neste år. Filleristingen av sosialminister Guri Ingebrigtsen for uttalelsen om at det viktigste er å gi bestemor et godt tilbud, ikke hvem som kommer med tilbudet, kan tyde på det.
  • Det er snart 25 år siden forestillingen om den sosialdemokratiske velferdsstaten som en trussel mot menneskets frihet og utfoldelse, brakte thatcherisme og reaganomics til en makt og innflytelse som varig endret også det norske samfunn. Sosialdemokratiet befant seg midt mellom kommunismen og kapitalismen. I dag er kapitalismen enerådende og sosialdemokratiet strever stadig med å finne balansen elleve år etter Murens fall. Arbeiderpartiets landsmøte kan komme til å bekrefte denne observasjonen. I tillegg til Statoil-saken er det usikkert om partiledelsen vinner avstemningene om EU-formuleringene, statlig overtakelse av sykehusene og nedleggelsen av fylkeskommunen.
  • Men selv om Stoltenberg og Jagland seirer og haler det meste i land, vil den troløse velger i midten som partiet trenger for å passere 30 prosent, si ja vel - og så da? Verken statlig overtakelse av sykehusene, nedleggelse av fylkeskommunen eller delprivatisering av Statoil er en soleklar valgvinner for eksempel hos kvinner og ungdom som i enda mindre grad enn menn føler tilhørighet til parti eller klasse. Når partiets grunnfjell først er blitt til sand, blåser sanden med vinden og blir i høyden til en sanddyne, selv om vinden skulle snu.